VG har en undersøkelse der de teller antall ord som partilederne i gjennomsnitt måtte si mellom hver applaus under landsmøtetalene sine. Hva kan man si til slikt utover et oppgitt «sukk»?
Det er Erna Solberg som «vinner» med 85 ord mellom hver applaussalve, men jeg lover å ikke holde det mot henne. «Taperen» er Lars Sponheim med hele 390 ord mellom hver applaus. Nå er landsmøtetaler en egen sjanger som skal oppildne partiets egne medlemmer, og applauderingen er en slags feststemt selvros. Likevel, om applausen skal brukes som metrikk på partienes popularitet, så er jeg temmelig overbevist om at ethvert parti klarer å komme ned i flere salver med applaus pr ord.
Neitakk, VG! Jeg vil ikke ha poltikere som oppfører seg som standup-komikere, og der målet er å score flest mulig klappsalver på færrest mulig ord. Jeg tror ikke engang det er mulig å fremføre et fornuftig og middels komplekst resonnement på 85 ord. Selv om VG følger tabloidseringen der det gjelder å ha færrest mulig stavelser i ord i overskrifter, og der kommunikasjonsformer som twitter og SMS synes å være den store ledestjernen, så håper jeg inderlig at ikke politikerner følger etter. Jeg tror ikke politikere med de enkleste og korteste budskapene nødvendigvis har de beste løsningene, og tanken på det gir meg bare negative assosiasjoner.
Og «taperen» her - Lars Sponheim - han fikk 27 applauser på 65 minutter. Det er mellom to og tre minutter mellom hver applaus. Selv det synes jeg er plagsomt høy halleluja-faktor for en politisk tale - men som sagt er jo landsmøtetalene en egen sjanger, men her synes jeg Sponheim kom godt ut.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
4 kommentarer:
helt enig, dette var helt latterlig dumt.
Noe må jo VG ha å skrive om også. Tullete.
Det triste her at det fungerer. Vi forstår ihvertfall hva Hagen/Siv sier er vanlig utsagn fra de under 1/3 som ifølge Frp er folk flest. Frp er jo et slagordparti som nå også vinner stemmer på å skulle bryte internasjonale avtaler for å fengsle en mann som, til det motsatte er bevist, ikke er noen trussel. Trist om også Høyre følger etter, men dette speiler vår etterhvert manglende evne til å følge et resonnement. Selv journalistene, de som skal grille, skal kun ha ja/nei.
Jan Simonsen har en meget interessant kommentar til dette innlegget, der han forteller hvordan Carl I Hagen sikret seg at applausen kom på de rette stedene. Nå er applaus under landsmøtetaler som nevnt en egen sjanger og ligger nærmest opp til feststemt gruppe-selvros, og dernest er det sikkert en inspirasjon og hjelp for den som holder talen. Derfor er det tristeste ved dette ikke at politikerne praktiserer det, men at tabloidene tror de kan lese noe meningsfylt ut av det.
Legg inn en kommentar