Var det breiviking?

Det smalt for et par dager siden. På overflaten var det VG som slo bredt opp at Harald Eia var sammenliknet med Anders Behring Breivik i en bokanmeldelse i Klassekampen. Under må det ha vært mye annet som ikke er så lett å se. Jeg har forsøkt å få tak på saken, men jeg klarer ikke helt å få med meg hva som er «greia» her.

Først forsøkte jeg å se på sitatet som ble oppfattet så fornærmelig:

Listen over sinte menn blir stadig lengre. De vandrer rundt i romaner av Michel Houellebecq, Lars Ramslie, Lars Ove Seljestad og Abo Rasul, eller de heter Harald Eia og Anders Behring Breivik og bruker ulike metoder for å bringe sitt budskap fram i offentligheten»

Hadde det vært bedre om "og" var byttet ut med et "eller"? Forfatteren av anmeldelsen var så vidt jeg vet dansk, og selv om dansk og norsk ligger tett opp til hverandre, så har de utviklet seg litt i hver sin retning, og det slo meg at valget av "og" eller "eller" i akkurat den konteksten muligens er en slik dansk-norsk forskjell. I så fall er det noe som burde vært rettet i oversettelsen, men det er forståelig at det gikk igjennom. Det er ofte lett å spotte en dansk tekst oversatt til norsk ved at man sitter igjen med inntrykket av at man kan jo si det slik på norsk, men man ville vel helst sagt det annerledes.

Å si at Harald Eia er en sint mann kan umulig være kontroversielt. At hans metoder for å bringe budskapet frem er ulike fra Breivik sine er vel også ganske innlysende. Sammenliknes eller sidestilles de? Tja, jeg har vanskelig for å se at de helt sidestilles, og sitatet sammenlikner dem vel i hvert fall ikke. Det virker mer som de trekkes frem som to representanter for sinte, nesten-unge menn som på hvert sitt vis går løs på det bestående. Det ligger vel ikke under at de er de eneste i den kategorien, og det ligger heller ikke under at motiver og metoder smitter over fra den ene til den andre når de nevnes slik.

Likevel har Eia reagert kraftig - om enn i VG etter to-og-en-halv uke. Kronargumentet hans var hva barna hans måtte tenke, som om bokanmeldelser i Klassekampen er barnelesestoff og prima mobbetema blant barna. Det synes som om VGs og Eias spissformuleringer i større grad skaper saken enn sitatet fra bokanmeldelsen - så jeg ser ikke hensikten med å blåse det opp på forsiden av VG. Det at ingen reagerte på to og en halv uke er kanskje i seg selv et termometer som forteller oss at saken var temmelig død og dvask i utgangspunktet. Om Eia hadde bragt den inn for Pressens faglig utvalg, ville resultatet sannsynligvis blitt et like stort gjesp som bokanmeldelsen i utgangpunktet var. Så hvor blåse den opp?

Nå er Eia selv en person som ikke akkurat går frem med silkehansker. Både som komiker og som dokumentarist har han gjort det til et levebrød å karikere grupper og enkeltpersoner opp til grensen av utdriting, gjerne som offentlig forlystelse, og gjerne gjennom å stille saken på spissen i et sterkt subjektivt lys. Og det synes som han stundom passerer den grensa også - det er i alle fall en hyppig anklage som andre bringer til torgs mot ham. Jeg har litt vanskelig for å kjøpe hans ektefølte fortvilelse over denne referansen til ham i en obskur bokanmeldelse i en liten avis.

Eia er «medie-kyndig» og VG er glade i førstesider som selger. Jeg klarer ikke helt å slå fra meg følelsen av at vi her bare ser isfjell-toppen av en pågående vendetta der Eia er formodentlig en villig og ivrig deltaker, og som sannsynligvis går tilbake til Hjernevask-krangelen. Med å rykke ut i media som han har gjort, har han også satt seg ekstremt lagelig til for hugg når eller hvis han selv kommer til å slenge med leppa i fremtiden. Og de fleste som har fulgt med Eia de siste årene vil nok si at det er et 'når', ikke et 'hvis'.

På et høyere plan synes argumentasjonen å være at det er belastende og stigmatiserende å bli nevnt med sideordende konjunksjoner i samme setning som Breivik - uansett kontekst og uansett hva som faktisk sies. Det minner meg om internettfenomenet «hitling», dvs at å bringe Hitler inn i en argumentasjon er en showstopper for argumentasjonen og et umiddelbart og ikke-ankbart tap for dem som nevnte ham. Det virker som det varierer litt hva som er grunnen - enten er det at diskusjonen ødelegges og derfor er det et destruktivt argument, omtrent som i ordtaket om at vold er det man tyr til når man ikke lengre har argumenter. Eller så er Hitler så enormt og utvetydig ond at enhver sammenlikning er urettferdig - uansett hvordan det vinkles. Eller kanskje er det heller slik at man ikke kan plukke ut og isolere én dimensjon av Hitler eller Nazi-Tyskland uten at hele mannen følger med på lasset som en pakkeløsning.

Har det blitt slik med Breivik også? Er han i ferd med å bli en paria i argumentering fordi referanser til ham er en slags argumentasjonsmessig emosjonell drittpakke som utelukkende er egnet til å klasebombe diskusjonen til kollaps? Han har blitt løftet ut av sfæren for hva som kan analyseres og diskuteres og blitt plassert - sammen med Hitler og bin Laden - i sfæren for det som er så unikt ondt at det kort og godt ikke er et mulig tema utover entydig og evig fordømmelse. Problemet er at hvis Hitler og bin Laden og Breivik alikevel ikke er så unike særtilfeller som vi tror, så trenger vi å vite hvor det gikk galt, så vi kan unngå at det gjentar seg. Og vi trenger å analysere dem og samtiden deres så vi kan gjenkjenne og argumentativt møte deres fremtidige likemenn.

Så for å mynte et nytt ord etter samme lest som «hitling». Breviket bokanmelderen? Og var Eia den første som ble breiviket?

Exit Gadhaffi

Vel, det var slutten på Gadhaffi, i hvert fall personen, selv om skyggen hans vil ligge over Libya som en truende uværsky i årevis fremover. Hans exit minnet vel mest som Mussolini, og uten at vi skal trekke den sammenlikningen for langt, så er det for fristende å peke på at begge var feige spradebasser som syntes å sky risiko. Litt ironisk er ryktene om at han forsøkte å gjemme seg i et kloakkrør, når han de siste månedene stadig kvernet på den samme platen om at opprørne var feige rotter som gjemte seg.

Det hadde vært bedre å sett ham stilt for en domstol, gjerne i Hag. Men det er ikke helt uvanlig at intenst forhatte diktatorers fall løser ut en oppdemmet flodbølge av sinne og aggresjon som tidligere var holdt i sjakk av maktmagi, terror og overvåkning. Vold avler vold. Og om dette hatet først skal munne ut i vold, så er blind vold mot diktatoren selv på en slags pervers måte å foretrekke fremfor å finne en minoritet å ta det ut på. Hans endelikt var brutalt og motbydelig, men neppe verre enn hva han selv - i det minste indirekte - påførte talløse av sine undersåtter.

Nå er det illusorisk å tro at Gadhaffis død er et slags trylleslag som skaper fred og fordragelighet i Libya, men det var enda vanskeligere å forestille seg ham i noen rolle på veien mot fred, frihet og demokrati.

Det som har forbauset meg i denne affæren, er hvor mange som kategorisk har vært mot krigen - eller NATOs hjelp til den ene parten i det som gikk fra å være et opprør til å bli en borgerkrig. Nå er det hyggelig at mange er kritiske til krig, men jeg synes å huske at det var langt vanskeligere å få gjennomslag for motstand mot krigene i Afghanistan og Irak. Den gangen ble kritiske innvendinger valset ned med at det var å undergravene våre styrker der ... og dessuten var Saddam og Taliban så slemme, og de stod jo i ledtog med al Qaida - hvilket tross alt hadde en kjerne av sannhet for Talibans vedkommende.

Men i Libya har det haglet med ukvemsord over NATOs innsats. Er det bare antikrigsgjengen som er blitt større? Jeg er ikke så sikker på det. Det er noe i tonelaget som jeg uten å kunne forklare hvorfor tolker dithen at mange av de samme som bejublet invasjonene i Irak og Afghanistan har vært blant de mest intense motstanderne av aksjonen i Libya. Jeg har en uggen magefølelse som går på at det var greit når Bush og Bondevik startet kriger, men det var ikke greit når Obama og Stoltenberg gjør det. Nå synes jeg det er problematisk å starte krig under noen omstendigheter, men det må jo være situasjonen og argumentene for og mot som skal telle, ikke hvem som fremsetter dem.

Jeg er på ingen måte noen fan av Stoltenberg - hverken mannen eller politikken hans - men jeg får bakoversveis av endel anklager som maler ham som alt negativt som finnes fra stalinst via fascist til Bildeberger-kapitalist og sikkert anti-krist med. Likeledes er det med Obama - jeg får mindre og mindre sans for ham etterhvert som han i ren handlingslammelse og kompromissvilje ser ut til å gi republikanerne alt de vil ha - formodentlig i et naivt håp om at de ved en senere korsvei skal vise takknemlighet og gi noe tilbake. Men Obama er ikke en muslimsk fundamentalist med en skjult agenda om å ødelegge USA. Og han er ikke kommunist. Og han har intet ønske å bruke helsereformen til å drepe gamle og syke.

Jeg bør være forsiktig med å late som jeg vet årsaken til denne antatte motviljen mot Obamas og Stoltenbergs kriger i motsetning til Bush' og Bondeviks, men pytt sann, denne bloggen heter jo 'gjettverk'. Jeg frykter at det koker ned til en underbevisst idé om at krig er samlende og eliminerer interne konflikter samtidig som det skaper økt oppslutning om lederen. Da sklir man raskt over i at krig er noe 'vi' kan starte, men som 'de-andre' helst må avskjæres fra å kunne bruke. Det vil si at det blir et taktisk valgkampmiddel som vi ønsker å beholde for oss selv. ... og tanken på det skremmer meg egentlig.