Var det breiviking?

Det smalt for et par dager siden. På overflaten var det VG som slo bredt opp at Harald Eia var sammenliknet med Anders Behring Breivik i en bokanmeldelse i Klassekampen. Under må det ha vært mye annet som ikke er så lett å se. Jeg har forsøkt å få tak på saken, men jeg klarer ikke helt å få med meg hva som er «greia» her.

Først forsøkte jeg å se på sitatet som ble oppfattet så fornærmelig:

Listen over sinte menn blir stadig lengre. De vandrer rundt i romaner av Michel Houellebecq, Lars Ramslie, Lars Ove Seljestad og Abo Rasul, eller de heter Harald Eia og Anders Behring Breivik og bruker ulike metoder for å bringe sitt budskap fram i offentligheten»

Hadde det vært bedre om "og" var byttet ut med et "eller"? Forfatteren av anmeldelsen var så vidt jeg vet dansk, og selv om dansk og norsk ligger tett opp til hverandre, så har de utviklet seg litt i hver sin retning, og det slo meg at valget av "og" eller "eller" i akkurat den konteksten muligens er en slik dansk-norsk forskjell. I så fall er det noe som burde vært rettet i oversettelsen, men det er forståelig at det gikk igjennom. Det er ofte lett å spotte en dansk tekst oversatt til norsk ved at man sitter igjen med inntrykket av at man kan jo si det slik på norsk, men man ville vel helst sagt det annerledes.

Å si at Harald Eia er en sint mann kan umulig være kontroversielt. At hans metoder for å bringe budskapet frem er ulike fra Breivik sine er vel også ganske innlysende. Sammenliknes eller sidestilles de? Tja, jeg har vanskelig for å se at de helt sidestilles, og sitatet sammenlikner dem vel i hvert fall ikke. Det virker mer som de trekkes frem som to representanter for sinte, nesten-unge menn som på hvert sitt vis går løs på det bestående. Det ligger vel ikke under at de er de eneste i den kategorien, og det ligger heller ikke under at motiver og metoder smitter over fra den ene til den andre når de nevnes slik.

Likevel har Eia reagert kraftig - om enn i VG etter to-og-en-halv uke. Kronargumentet hans var hva barna hans måtte tenke, som om bokanmeldelser i Klassekampen er barnelesestoff og prima mobbetema blant barna. Det synes som om VGs og Eias spissformuleringer i større grad skaper saken enn sitatet fra bokanmeldelsen - så jeg ser ikke hensikten med å blåse det opp på forsiden av VG. Det at ingen reagerte på to og en halv uke er kanskje i seg selv et termometer som forteller oss at saken var temmelig død og dvask i utgangspunktet. Om Eia hadde bragt den inn for Pressens faglig utvalg, ville resultatet sannsynligvis blitt et like stort gjesp som bokanmeldelsen i utgangpunktet var. Så hvor blåse den opp?

Nå er Eia selv en person som ikke akkurat går frem med silkehansker. Både som komiker og som dokumentarist har han gjort det til et levebrød å karikere grupper og enkeltpersoner opp til grensen av utdriting, gjerne som offentlig forlystelse, og gjerne gjennom å stille saken på spissen i et sterkt subjektivt lys. Og det synes som han stundom passerer den grensa også - det er i alle fall en hyppig anklage som andre bringer til torgs mot ham. Jeg har litt vanskelig for å kjøpe hans ektefølte fortvilelse over denne referansen til ham i en obskur bokanmeldelse i en liten avis.

Eia er «medie-kyndig» og VG er glade i førstesider som selger. Jeg klarer ikke helt å slå fra meg følelsen av at vi her bare ser isfjell-toppen av en pågående vendetta der Eia er formodentlig en villig og ivrig deltaker, og som sannsynligvis går tilbake til Hjernevask-krangelen. Med å rykke ut i media som han har gjort, har han også satt seg ekstremt lagelig til for hugg når eller hvis han selv kommer til å slenge med leppa i fremtiden. Og de fleste som har fulgt med Eia de siste årene vil nok si at det er et 'når', ikke et 'hvis'.

På et høyere plan synes argumentasjonen å være at det er belastende og stigmatiserende å bli nevnt med sideordende konjunksjoner i samme setning som Breivik - uansett kontekst og uansett hva som faktisk sies. Det minner meg om internettfenomenet «hitling», dvs at å bringe Hitler inn i en argumentasjon er en showstopper for argumentasjonen og et umiddelbart og ikke-ankbart tap for dem som nevnte ham. Det virker som det varierer litt hva som er grunnen - enten er det at diskusjonen ødelegges og derfor er det et destruktivt argument, omtrent som i ordtaket om at vold er det man tyr til når man ikke lengre har argumenter. Eller så er Hitler så enormt og utvetydig ond at enhver sammenlikning er urettferdig - uansett hvordan det vinkles. Eller kanskje er det heller slik at man ikke kan plukke ut og isolere én dimensjon av Hitler eller Nazi-Tyskland uten at hele mannen følger med på lasset som en pakkeløsning.

Har det blitt slik med Breivik også? Er han i ferd med å bli en paria i argumentering fordi referanser til ham er en slags argumentasjonsmessig emosjonell drittpakke som utelukkende er egnet til å klasebombe diskusjonen til kollaps? Han har blitt løftet ut av sfæren for hva som kan analyseres og diskuteres og blitt plassert - sammen med Hitler og bin Laden - i sfæren for det som er så unikt ondt at det kort og godt ikke er et mulig tema utover entydig og evig fordømmelse. Problemet er at hvis Hitler og bin Laden og Breivik alikevel ikke er så unike særtilfeller som vi tror, så trenger vi å vite hvor det gikk galt, så vi kan unngå at det gjentar seg. Og vi trenger å analysere dem og samtiden deres så vi kan gjenkjenne og argumentativt møte deres fremtidige likemenn.

Så for å mynte et nytt ord etter samme lest som «hitling». Breviket bokanmelderen? Og var Eia den første som ble breiviket?

Exit Gadhaffi

Vel, det var slutten på Gadhaffi, i hvert fall personen, selv om skyggen hans vil ligge over Libya som en truende uværsky i årevis fremover. Hans exit minnet vel mest som Mussolini, og uten at vi skal trekke den sammenlikningen for langt, så er det for fristende å peke på at begge var feige spradebasser som syntes å sky risiko. Litt ironisk er ryktene om at han forsøkte å gjemme seg i et kloakkrør, når han de siste månedene stadig kvernet på den samme platen om at opprørne var feige rotter som gjemte seg.

Det hadde vært bedre å sett ham stilt for en domstol, gjerne i Hag. Men det er ikke helt uvanlig at intenst forhatte diktatorers fall løser ut en oppdemmet flodbølge av sinne og aggresjon som tidligere var holdt i sjakk av maktmagi, terror og overvåkning. Vold avler vold. Og om dette hatet først skal munne ut i vold, så er blind vold mot diktatoren selv på en slags pervers måte å foretrekke fremfor å finne en minoritet å ta det ut på. Hans endelikt var brutalt og motbydelig, men neppe verre enn hva han selv - i det minste indirekte - påførte talløse av sine undersåtter.

Nå er det illusorisk å tro at Gadhaffis død er et slags trylleslag som skaper fred og fordragelighet i Libya, men det var enda vanskeligere å forestille seg ham i noen rolle på veien mot fred, frihet og demokrati.

Det som har forbauset meg i denne affæren, er hvor mange som kategorisk har vært mot krigen - eller NATOs hjelp til den ene parten i det som gikk fra å være et opprør til å bli en borgerkrig. Nå er det hyggelig at mange er kritiske til krig, men jeg synes å huske at det var langt vanskeligere å få gjennomslag for motstand mot krigene i Afghanistan og Irak. Den gangen ble kritiske innvendinger valset ned med at det var å undergravene våre styrker der ... og dessuten var Saddam og Taliban så slemme, og de stod jo i ledtog med al Qaida - hvilket tross alt hadde en kjerne av sannhet for Talibans vedkommende.

Men i Libya har det haglet med ukvemsord over NATOs innsats. Er det bare antikrigsgjengen som er blitt større? Jeg er ikke så sikker på det. Det er noe i tonelaget som jeg uten å kunne forklare hvorfor tolker dithen at mange av de samme som bejublet invasjonene i Irak og Afghanistan har vært blant de mest intense motstanderne av aksjonen i Libya. Jeg har en uggen magefølelse som går på at det var greit når Bush og Bondevik startet kriger, men det var ikke greit når Obama og Stoltenberg gjør det. Nå synes jeg det er problematisk å starte krig under noen omstendigheter, men det må jo være situasjonen og argumentene for og mot som skal telle, ikke hvem som fremsetter dem.

Jeg er på ingen måte noen fan av Stoltenberg - hverken mannen eller politikken hans - men jeg får bakoversveis av endel anklager som maler ham som alt negativt som finnes fra stalinst via fascist til Bildeberger-kapitalist og sikkert anti-krist med. Likeledes er det med Obama - jeg får mindre og mindre sans for ham etterhvert som han i ren handlingslammelse og kompromissvilje ser ut til å gi republikanerne alt de vil ha - formodentlig i et naivt håp om at de ved en senere korsvei skal vise takknemlighet og gi noe tilbake. Men Obama er ikke en muslimsk fundamentalist med en skjult agenda om å ødelegge USA. Og han er ikke kommunist. Og han har intet ønske å bruke helsereformen til å drepe gamle og syke.

Jeg bør være forsiktig med å late som jeg vet årsaken til denne antatte motviljen mot Obamas og Stoltenbergs kriger i motsetning til Bush' og Bondeviks, men pytt sann, denne bloggen heter jo 'gjettverk'. Jeg frykter at det koker ned til en underbevisst idé om at krig er samlende og eliminerer interne konflikter samtidig som det skaper økt oppslutning om lederen. Da sklir man raskt over i at krig er noe 'vi' kan starte, men som 'de-andre' helst må avskjæres fra å kunne bruke. Det vil si at det blir et taktisk valgkampmiddel som vi ønsker å beholde for oss selv. ... og tanken på det skremmer meg egentlig.

Jippoet fortsetter

Jippoet rundt koranbålet i Florida fortsetter. Høyresiden i USA gjorde et genialt men temmelig råttent taktisk og retorisk grep: De gikk ut og sa at koranbrenning var vel forsåvidt tillatt etter grunnloven, men det var likevel en handling som vil såre og sette sinn i kok - men de satte ikke punktum der.

Utsagnet ble koblet mot moskeen som skulle bygges på 'ground-zero' på Manhattan. Nå er det ikke på 'ground-zero' det skal bygges, det er i en eksisterende, gammel bygning i nærheten. Dessuten er det ikke et moske, det er et community-center som blant annet også inneholder en moske. Og bygningen eies av de som ønsker å bygge den. Problemet er bare at den amerikanske høyresiden ikke vil ha den der. Og jo lengre unna New York man kommer, jo mer bestemt er man på at dette 'community center' ikke kan bygges på 'ground zero'. New yorkerne selv er ironisk nok blant de som er minst negative - pussig det der.

Men ved å koble de to, og si at begge - koranbrenning og moskebygging - er handlinger som sårer og opprører, har høyresiden gitt seg selv en ferniss av mild og balansert statsmannsaktig fornuft. Men kan man egentlig sammenlikne på den ene siden det å bygge et slags bydelshus og kultursenter som også inneholder et gudshus, med på den andre siden å lage bokbål av en annen gruppes hellige skrifter?

Jeg vet at begge deler er beskyttet av den amerikanske grunnloven, og jeg vet at begge deler opprører folk på den 'andre siden', men slutter ikke egentlig likhetene der? Er det nok å finne to slike elementer av likheter og så konkludere med at de to handlingene derfor er likeverdige. Er ikke dette et kroneksempel på en forkvaklet verdirealitivsering av den typen som nettopp høyresiden liker å kritisere progressive krefter for? Jeg mener høyresiden i USA her bruker en forfeilet logikk. Enda mer sørgelig enn at de gjør det, er det fortvilende faktum at denne logikken går rett hjem hos velgerne deres.

Og så til slutt er det en ting jeg ennå ikke helt har forstått. Når så mange amerikanerer er overbevist om at 9/11 var en 'inside job' og kontrollert sprengning, hvordan kan de samtidig opprettholde et så sterkt hat til muslimer og islam. Sant nok er det mange amerikanere, og ikke alle mener det var en inside job, og heller ikke alle hater muslimer, men det synes for meg likevel å være en god del som har begge holdninger samtidig.

Jeg tok feil, igjen

Jeg hadde knapt nok gitt mine antakelser i forrige innlegg, så kom nyheten om at brenningen var avlyst - stikk i strid med hva jeg forutså. Så mye for mine spådomskunster.

Men jeg skal ikke la det hindre meg i å komme med flere. For det første er det mange andre kom plukker opp fyrstikkene vil jeg tro. Det er mange som har sagt at de skal brenne koraner, filme det og legge det på YouTube. Skjønt, der fjernes det nok raskt. La meg tippe at pastor Terry Jones har startet en koranbrennetrend, selv om han selv stoppet galskapen for sin egen del.

La meg tippe at det brennes en del koraner til helga, og la meg tippe at det gir anledning til at forberedelsene til demonstrasjoner i muslimske land kan ta av som planlagt.

Som andre har sagt tidligere, det er ikke primært det at en obskur pastor i Florida brenner koraner som er problemet. Det er bare symtomet på et større kompeks, der kjernen er amerikanske baser, kriger, arroganse og den generelle hatske holdningen til alt som er muslimsk eller arabisk - eller i hvert fall er det slik det oppfattes i den muslimske verdenen.

Og så sitter menigheten hans med 200 koraner som de ikke helt ved hva de skal gjøre med. Det er fire eksemplarer pr medlem i menigheten. Det er vel nesten flere koraner enn de har bibler.

Please, please, call me!

Nyheten om at pastor Terry Jones vil vurdere å la være å brenne 200 koraner lyder hult. For det første er artikkelen i VG tvetydig, for i introen står det at han vil stoppe bokbålet om Obama ber ham om det, mens i selve artikkelen står det at han vil absolutt vurdere det om Obama kontakter ham og at en henvendelse fra dem ikke ville bli ignorert. Vanligvis er det selve artikkelen som er rett i slike tilfeller.

I engelskspråklige medier er han sitert som "I don't think a call from them is something we would ignore, ..." som strengt tatt både kan bety at han føler seg forpliktet til å ta telefonen og svare høflig og ta det med i vurderingene dersom presidenten ringer - men ikke mer - og alternativt kan det også bety at han stopper brenningen om presidenten ber om det.

Min magefølelse er at Terry Jones er en innbarka konservativ nyreligiøs fanatiker som bekrefter alle mine fordommer derom. Jeg tror ikke han ser med glade og vennlige øyne på Obama. Med min nyvundne kynisme mistenker jeg at han ville ta telefonen, lytte til hva som ble sagt, og så brenne koranene til avtalt tid med et utsagn om at han må la Guds Stemme gå foran Obamas. Ikke bare kommer det til å bli islamhaternes helt som ikke feiget ut, men han blir helt for enda flere på høyresiden for å ha stått imot Obama.

Men jeg har tatt feil før, og forhåpentligvis gjør jeg det denne gangen også. Ellers kan det komme til å bli virkelig livlig til helga.

PSTs tilbakevendende mareritt

Så er vi igang med Treholtsaken igjen - kort tid etter at den ble påstått å være lagt død for godt. Jeg har dessverre ikke fått tak i boka som har gjenstartet debatten denne gangen - kanskje i morgen - men utfra avisoppslag og pressemeldinger synes det som stridens eple fremdeles er pengebeviset.

Dersom påstandene er korrekte, så er det oppsiktsvekkende. Det er også noe som nasjonen Norge ikke kan leve med ... vi kan ikke leve med et PST - som har etterfulgt POT - som har begått dette uten at det er ryddet opp, og vi kan ikke leve med et rettsvesen som ikke er i stand til å fange opp dette som jo tross alt har vært fokusert så på over mange år.

Hvorvidt Treholt bedrev urent trav gjennom å drive sin egen private fredspolitikk er egentlig irrelevant. Dersom POT/PST grep til å konstruere beviser for å få ham dømt, så må det ryddes i organisasjonen - selv 25 år etter. Om vi skal være snille, kan vi håpe at man trodde man bare 'hjalp rettferdigheten litt' ved å fremskaffe de bevisene man ikke hadde men var overbevist hadde fantes. Det ville være utålelig. Om vi skal være litt mer kyniske og realistiske, så er det betimelig å undres på om ikke POT/PST lot seg bruke til å gå ærend for politiske partier eller for fremmede makter - om enn aldri så allierte med oss. Også dette ville være utålelig.

Det må også huskes at Treholt var andre akt i den store norske spiontrilogien etter krigen. Siste akt var Gunvor Galtung Haavik, og hun var den virkelige spionen man jaktet på hele tiden. Hun begynte å spionere på 50-tallet, ble først arrestert i 1994.

Første akt var Ingeborg Lygren, som etterfulgte Haavik som sekretær ved ambassaden i Moskva - og derved startet forvekslingen. Lygren endte opp som sekretær for Vilhelm Evang, sjefen for den militære etterretningen. Gitt det elendige forholdet og aggressive konkurransen som var mellom den sivile og den millitære etterretningen er det grunn til å undres på om ikke muligheten for å ta nettopp sjefssekretæren til konkurrenten for spionasje var en ekstra motiverende faktor for å presse på i denne saken. Lygren var uskyldig, noe den sivile etterretningen burde visst. Konsekvensen var en skittentøyvask uten like der begge sjefene måtte gå.

Som sagt var andre akt Treholtsaken. Kanskje var frykten for sterk for å lide et nytt smertelig nederlag pga inkompetanse, manglende politisk teft og klønete opptreden. Kanskje var det interne stridigheter i Arbeiderpartiet som gjennom samrøre trakk med etterretningtjenesten - med eller mot dens egen vilje. Uansett hva som skjedde på bakrommene, POT/PST hadde blinket ut Treholt, bitt til, og som en pitbull hadde de ikke tenkt å løsne på grepet.

Tredje akt var som nevnt Gunvor Galtung Haavik - en stille, grå mus av en sekretær. Og med den saken falt plutselig alle brikkene på plass. Ironisk nok var det også et antiklimaks. Haavik innrømmet alt, og døde en naturlig død i fengslet senere samme år uten at saken kom opp i retten.

Hva tenkte de om Treholtsaken da de endelig tok Haavik? Oops, kanskje han egentlig ikke spionerte allikevel, kanskje han faktisk bare drev et naivt, privat, politisk enmannsdiplomati? Treholt hadde irregulære kontakter med Sovjet, men var det spionasje? Om vi hadde trodd på Treholt og Lygren, ville vi kunnet fakke Haavik tidligere?

Treholt var blitt benådet halvannet år før Galtung ble fakket. Var det fordi man siktet seg inn på den virkelige spionen, og håpet at en benådning på et helsemessig grunnlag skulle legge Treholtsaken død og begravet i god tid til den dagen saken med Haavik eksploderte? Med sin mindre enn pottetette bevisførsel var Treholtsaken det marerittet som kom tilbake igjen og igjen og hjemsøkte PST.

Det er gjerne de uskyldige som aldri resignerer men fortvilt - og dessverre fåfengt - håper at rettferdigheten skal skje til slutt. Om det nå viser seg at Treholt enda et villspor i jakten på Gunvor Galtung Haavik, og om det viser seg at POT/PST brukte forfalskede beviser for å få ham dømt, da faller det enda et par brikker på plass. Og det vil forklare hvorfor bevisførselen med rette er et bomerangmareritt for PST.

Om bokas forfattere har rett, trenger vi å rydde i PST. Rett nok er det 25 år siden Treholtsaken. Men med all den publisitet som har fulgt med forsøkene på å gjenoppta dommen og med alle de lokk som er lagt på saken, så snakker vi i så fall om en omfattende, målbevisst, overlagt forfalskning og fortielse av sannheten ... helt opp til vår egen tid. Det er utenkelig at noe slikt ville være mulig uten at det kunne få lov til å gro i en grunnleggende ukultur innen PST.

Mental selvmordsbomber

En amerikansk pastor som ironisk nok heter Terry Jones (navnebror med regissøren av Life of Brian) ønsker å brenne koranen på niårsdagen for angrepet på WTC og Pentagon. Jeg klarer ikke helt å se hvordan dette skal bidra til å skape fred og forsoning, og ærlig talt tror jeg ikke det er hensikten heller. Hvor ironisk er det ikke at en kirke bekjenner seg til Jesus, men hopper over alle de sentrale skriftstedene om hvordan man skal forholde seg til sine medmennesker - litt sånn bergprekenen og det med å snu det annet kinn til og sånn om hvordan komme gjennom nåløyet.

Nåja. Som sagt tror jeg han vet utmerket godt hva han holder på med og han er klar over at dette vil sette den muslimske verden i fyr og flamme. Det er karikaturtegningene på anabole steroider. Men dersom jeg kjenner lusa på gangen, så gir han faen, ja han ønsker å få angrep fra den muslimske verden mot vesten og vestlige soldater. Jo mer jo bedre, for jo mer jo raskere kommer den konfrontasjonen som hans teologi (for det kvalifiserer som det, selv om det kun er meget løslig basert på bibelen) dikterer skal komme før han kan komme til himmelen.

Man kan gnåle alt man vil om muslimske selvmordsbombere og 70 jomfruer, men pastor Jones er deres kristne likemann på et mentalt nivå. Ja, han er kanskje deres overmann, for han kan ikke fort nok få oss ut i en verdensomspennende religionskrig som skal ende med at han skal komme til sin Gud i Himmelen (glem jomfruene, for der er alt som minner om sex tabu).

Britisk miljøterror

Trafigura dumpet problemavfall i Norge til Vest Tank, som hverken hadde kompetanse eller innsikt nok til å håndtere det på en forsvarlig måte. Resultatet ble den store eksplosjonen og spredningen av en gass som sannsynligvis var senepsgass - den fryktede stridsgassen fra første verdenskrig.

At norsk politi ikke engang klarer å hanke inn (og her) Trafigura til avhør er oppsiktsvekkende. Jeg har ikke nok innsikt til å si hvor problemet ligger, men formodentlig ligger det ikke hos Økokrim, som er de som synes å ha sluppet denne nyheten i pressen.

Da må det ligge hos britisk politi, som formodentlig utviser like stor entusiasme i denne saken som norsk politi over et middels sykkeltyveri. At Trafigura selv ikke ønsker å bli avhørt er innlysende. Det er godt dokumentert at de har forsøkt å dumpe det verste problemavfallet sitt i stillhet på fjerntliggende steder og stikke av fort som f*. Det var en skandale der mange døde i Vest-Afrika, og de har forsøkt å dumpe det i Øst-Europa og i Amsterdam. Flaks fikk de først med Vest Tank.

Dette er ikke bare miljøkriminalitet, det hadde glatt blitt definert som terrorisme i 911-proporsjoner av britene om noen hadde smelt av tilsvarende sennepsgass i London. Men Gulen er så langt unna og betyr så lite, og Trafigura er jo et stort selskap i England, og det har sikkert masse advokater og sånt.

Nå skal Trafigura dele skylden for det som skjedde med Vest Tank, men bakgrunnen for det som har skjedd er den britiske miljøterroren mot naboland, og den britiske stats manglende evne eller vilje til å ta et oppgjør med den type holdninger og kriminaltet når det ikke rammer dem selv. Tenk på dem som de patetiske og egosentrisk svin de er neste gang du ser en britisk politiker snakke varmt om samarbeid i kampen mot den kriminaliteten som rammer dem selv.

USA gråter over Karzais legitimitet

Men fortvil ikke ... det er nok bare krokodilletårer. Mange regimer opp igjennom tidene har mindre enn tvilsom legitimitet, uten at USA har brydd seg nevneverdig med det. Vi kan jo nevne i fleng Pinochet-Chilet (imotsetning til Allende), Sjahen-Iran (I motsetning til Mosaddeq-Iran), El Salvador, juntaen i Hellas ... lista kunne gjøre endel lengre, men du ser tegningen.

På den litt mindre ekstreme delen av lista kommer Afghanistan under Karzai. Han er ikke av de verste tid og sted tatt i betraktning, men det fosser jo ikke akkurat et overskudd av legitimitet ut av ham, da.

Men av en eller annen grunn har USA plutselig ervervet seg noen moralske skrupler med en kvasidiktator med halvlange fingre i stemmeurnene. Min første tanke var: "Jøss, verden har fremdeles noen overraskelser i vente".

Dette ligger tett opp til nyheten om at Galbraiht ønsker Karl Eide sparket fra FN-jobben (og her og her) i Afghanistan. Eide er visstnok «for status quo» og ikke tøff nok mot Karzai og stemmejukset. Kjenner jeg Eide rett, er han realist og ønsker å bygge konstruktivt i riktig retning på grunnlag av realitetene. Hva er vel galt med det?

Problemet ligger nok ikke i manglende og vaklende demokrati, men i at USA ikke vil ha Karzai. Da de engang i tiden ville ha han, fikk ikke demokratiet og folkevilje stå i veien for hans vei til makten. Nå vil de ha ham bort, og da er demokratiet en god unnskyldning for å tuppe ham ut. Poenget er nemlig at Karzai har vist langt større vilje og evne som en «stayer» enn det USA ønsker, og en forutsetning for at han skal overleve, er at han har flere ben å stå på enn bare støtte fra USA. Han har kort og godt blitt for selvstengig. Etter hva ryktene sier, har de bedt ham i temmelig direkte ordelag om å stikke, men han har bygget alianser med krigsherrer som har levert «valgseieren» til ham. Tja, rett nok var det ikke noe mønstervalg, men det er heller ikke å forvente i de strøk av verden, uten at USA har latt seg plage av slikt tidligere.

USA ønsker seg vistnok Abdullah Abdullah, som var «utenriksminister» i Nord-alliansen før og under invasjonen. En forfinet og sofistikert fyr som sikkert er en utmerket person - ja rent bortsett fra at jeg får en god porsjon skepsis til en person som stiller som USAs kandidat.

Hvem er taperen i alt dette? Eide? Egentlig ikke, for det er bedre å bli tuppet ut på falsk grunnlag fordi man er konstruktiv og rettsinnet. Afghanistan? Selvfølgelig, men de har vært taperen siden 70-tallet, så det er ingen overraskelse. Karzai? Næ, han overlever nok. USA? Muligens, men de har selv manøvrert seg inn i dette garnet.

Men den største taperen er demokratiet. Enda en gang tar man seg friheter på bekostning av demokratiet - ja, fra begge sider i saken. Det er noen som tror at demokrati er som rent vann og billig energi - det er gratis, evig, uoppbrukelig, og det kan motstå og overleve enhver tilsnikelse og misbruk. Men den dagen man innser at demokrati var en ting som hørte fortiden til, noe som var hadde «sin storhetstid» på 1800- og 1900-tallet, den dagen er det kanskje noen som innser at det var nettopp slik oppførsel som USA legger for dagen nå som drepte demokratiet: Man heier overfladisk når man føler for det, og man ignorerer det når man føler for det, og man tramper på det med patetiske unnskyldninger når man føler for det.

Hitlers «irrelevans»

Etter andre verdenskrigen var det to holdninger som gikk igjen og som heldigvis utkonkurrerte ønsket om hevn: «dette må ikke skje igjen» og «dette må dere ikke glemme». Nå, et par mannsaldre etter kan vi snart trygt si at vi har har forbrutt oss mot begge.

Tross et takras av gode dokumentarbøker om både Hitler og krigen, har Hitler som historisk person blitt mytifisert. I et stadig mindre religiøst samfunn har han i populærkulturen overtatt djevelens tidligere plass som det ultimate onde, personifiseringen av alt som er hatefullt og galt. Dette er ikke noe forsvar for mannen, kun en observasjon av at han er i ferd med å bli mytisk og episk i den ondsinnetheten som omgir hans person.

Nazi-Tyskland har samtidig mistet enhver verdi som historisk eksempel for sammenliknende bruk i en diskusjon, fordi det ødelegger disksjonen. Konseptet har til og med fått sitt eget navn på nettet: «hitling» - det å ødelegge en debatt ved å avspore den ved å veve inn sammenlikninger med Hitler og nazister i argumentene. Historisk kunnskap om Nazi-Tyskland og hva som gikk galt blir «verdiløst», ikke fordi den mangler egenverdi, men fordi den har null bruksverdi i en diskusjon. Den tilfører diskusjonen en negativ energi, ikke fordi historisk kunnskap er unyttig eller dumt, men fordi den destruerer og avsporer debatten.

En beslektet argumentasjon går på at enhver sammenlikning mellom Hitler (eller Nazi-Tyskland) og noe som helst annet er umulig fordi Hitler er det ultimate onde, og en slik sammenligning mellom ham og noe annet er en ufarliggjøring av Hitler og følgelig en alminneliggjøring, ufarliggjøring og nedvurdering av Holocaust. Langs disse tankebanene er Hitler så historisk abnormalt og så absolutt spesielt, at det ikke finnes noen «halvveis» mellom Hitler og alt det andre som vi kan kalle normaliteten. Dermed er en hver sammenligning noe som trekker det totalt aparte over i den normale verden, dvs som alminneliggjør Nazi-Tyskland. Jeg er uenig i dette, for selv om Hitler og Nazi-Tyskland var ekstreme, er jeg redd de ikke var unikt spesielle. Selv om Hitler var en spesiell person, og tiden etter første verdenskrig var en spesiell situasjon, så snakker vi om mennesker av kjøtt og blod, og at noe liknende kan skje igjen er dessverre ingen umulighet. Hitler burde vært relevant, men vi har gitt ham en mytisk plass som dikterer at han er irrelevant som en advarsel og et motmiddel for at det skal gjenta seg.

For meg er problemet her at om fokuset er å lære for unngå å gjøre de samme feilene i fremtiden, kunne vi like gjerne glemme alt om Hitler og Nazi-Tyskland. Selv om det er mye å lære, er det ingen måte vi kan bruke lærdommen fremtidsrettet. Alle forsøk ender i drittslenging.

Hva så om det skulle skje igjen, det som de overlevende fra andre verdenskrig så innstendig bad oss om at «det må ikke få lov til å skje igjen»? Da er historisk kunnskap om forrige gang det skjedde - det som de overlevende så innstendig bad oss om «det må ikke glemmes» verdiløst, for det kan ikke brukes til å hindre at det skjer igjen. Dessverre.

La meg forsøke å mynte et nytt ord idag, og kalle dette for «hitlingsparadokset».

Dyrevern eller dyremishandling?

Er ikke dette «dyrevernere»? Det virker like lite trolig (og her) at de ville forlenge og øke dyrs lidelser, som at pelsdyrfarmeren skulle ha noen interesse av å vanskjøtte dyrene i den grad det er blitt presentert.

Likevel, begge versjoner av historien kan ikke være korrekte samtidig, og begge sider kan nok tiltenkes å være partiske ... men historien gir meg vibber av at dyrevernerne her ikke har helt rent mel i posen. Jeg sitter med en magefølelse av at de har tippet fra ekte engasjement og indignasjon over til ekstremisme og en holdning om at målet-helliger-middelet.

Vi har sett det før, når små grupper isolerer seg og «tar av» fra all bakkekontakt idet de mister perspektiv og fokus på midler og mål. Vanligvis skaller de i første fase av de mer moderate og realistiske av medlemmene, og sitter igjen med en hard kjerne. I neste fase skapes det en alterntiv virkelighet internt i den kjernen, og det blir en de-mot-oss-stemning. I siste fase er alle fiender og alle midler er tillatt.

Jeg vet ikke hvor langt denne gruppa med dyrevernere er kommet, ja jeg vet vel egentlig ikke sikkert om det er tilfelle engang. Men om de har plukket opp alvorlig skadde dyr hos én oppdretter, forlenget deres lidelser og droppet dem hos andre oppdrettere for å skape en mediestorm ... om dette er korrekt, så er det temmelig langt kommet. Da har de allerede kravlet over noen moralske terskler og kommet til at det enkelte dyrets helbred ikke er fullt så viktig som å få stoppet pelsdyrnæringen, gjerne med løgn. Noen få rever må være martyrer for å få stoppet pelsdyrnæringen. Jeg ser en slags logikk i det, men det er en logikk jeg oftest finner i ideologier jeg ikke identifiserer meg med.

Jeg kjenner at jeg blir skikkelig, grundig sint over muligheten for at dette er juks, fordi jeg føler meg manipulert og løyet for. Jeg var sint da saken ramlet ut i mediene for en ukes tid siden, og da på dyrenes vegne. Men muligheten for at dette bare var et PR-jippo satt i scene av «dyrevernere», med dyrene som taperne - den muligheten gjør meg langt mer opprørt. Dog, la meg ta forbehold om at disse DNA-funnene blir tilbakevist, selv om det er lite sannsynlig.

Jeg vil tro at pelsdyrnæringen går saken skikkelig i sømmene, og jeg ser ikke bort fra at de finner ut hvor dyrene kommer fra - gitt at de kan ta DNA-prøver. Hvis det viser seg at de syke dyrene kommer fra kun én besetning, og kanskje ikke fra Norge, engang, så kommer saken til å treffe dyrevernerne som en bomerang. Da må pelsdyrmotstanderne gå i seg selv, og enten fisler bevegelsen ut for en lang periode hele ut eller så skaller de av alle bortsett fra en fanatisk kjerne, og neste fase blir desto mer ekstrem.

Jeg stusser på når vi får se det første drapet eller brannen, jeg tviler ikke på at det kommer.

Jøss, finnes virkelig sånne personer?

Dagbladet skriver om Jan Magnus (54) som antastet en flyvertinne, stengte henne inne på do, rev skjorta av en politimann og var sanseløst beruset på en flyvning til Thailand. Jeg trodde ikke slike personer fantes i virkeligheten, men her kommer det en tilsynelatende lys levende, høyst eksisterende (og for øyeblikket edru) person og parodierer seg selv.

Til alt overmål holder han på bildet opp gull-kortet som normalt redder ham når han gjør slikt på Business Class - men problemet var denne gangen at han hadde med seg sin thailandske kone, og da reiste de selvfølgelig på økonomiklasse, og der får man jo ikke skikkelig respekt når man drikker seg full og klår på betjeningen.

Herregud ... og Dagbladet har ikke vett til å beskytte fyren mot seg selv? Tja, den delen av vær-varsom-plakaten har vel falmet endel i Dagblad-lokalene, så det er vel ikke annet å vente. I VG presenteres saken forøvrig temmelig annerledes, og der fremstår han som en tilfeldig offer for manglende rettferdighet.

En annen ting som slå meg var tonen i artikkelen, både fyrens egen, og den som journalisten legger opp til. Det lyser «uff så dum jeg var» og «fylla har skylla» og har en understrøm av at det var barnslig og umodent, men han er jo nordmann og en grei fyr og alt sånt. Ikke var det vondt ment heller, og folk må jo tåle litt og har et snev av humoristisk sans. Og dessuten satt han i de Tvilsomt Utenlandsk Fengsel, så egentlig er han selv sakens største offer.

Det hadde vært morsomt å vite hvordan hvordan Dagbladet hadde slått saken opp om det var en asiat eller afrikaner som hadde gjort tilsvarende på et SAS-fly til Gardermoen. Jeg tror hverken politi, flypersonale eller aviser hadde vært like overbærende og imøtekommende om en utlending hadde slengt opp sitt gullkort og forlangt forståelse for fyllerør og flyvertinnetjasing og litt sånt.

... eller hold deg på rett side av loven

Hvorfor driver VG og oppfordrer til slikt når de ellers surfer på en stemning av lov-og-orden i så mange andre sammenehenger. Kanskje det er fordi det er en avis som har innsett at mange av leserne bare vil ha lov-og-orden for resten av samfunnet, ikke for dem selv.

Derfor får du «forbrukerstoff» av typen «Her kan du bli tatt for å snakke i mobiltelefon mens du kjører» og «Her står fotoboksene» (1). Det er kort og godt en service til leserne som synes å mene at lover og regler av en eller annen grunn ikke gjelder akkurat dem, ikke akkurat der og da, i alle fall. Og om de kommer unna med det, så er det i hvert fall greit. Og blir de tatt så er det egentlig urettferdig, for den dumme politimannen burde heller konsentrert seg om noe skikkelig kriminalitet. Men alle de andre, alle de østeuropeiske lastebilsjøførenene, mannen med hatt, de som kjører fort på mine barns skolevei og alle de «andre», de burde innse at vi har lover og regler som ikke bare er til pynt.

Sånn er det med operativsystemer også: selvrettferdiggjørelsene hagler. Det er vel ikke så farlig med Microsoft, for Bill Gates er så rik. De taper jo ikke noe på det, for jeg ville jo ikke kjøpt alle versjonene likevel. Egentlig er det bra, for da kan jeg teste det ut, og så kan jeg kjøpe det etterpå, og kunne jeg ikke teste det, så hadde jeg ikke kjøpt det. Og strengt tatt er det vel dette Microsoft ønsker når de lager en slik bakvei, og hadde de mislikt det så hadde den vel ikke vært der? Og den ultimate: jeg liker egentlig ikke opphavsrettsloven sånn den er i dag.

Man burde være voksne nok til å se symmetrien i holdningene: enten får man se gjennom fingrene med at ens favoritt-hatgrupper driver litt lyssky aktivitet - eller så får man selv holde seg til til loven med den samme nidkjærhet man mener andre skal overholde den. Det er holdningen om at loven gjelder hovedsaklig for de andre som jeg finner så patetisk.

Og valget er ikke veldig vanskelig: gjør med Windows det Microsoft og norsk lov tillater deg å gjøre, og dersom det ikke dekker alt du har lyst til ... så får du enten klage til Microsoft, jobbe for å endre lovene, eller sjekk om du ikke heller ønsker å bruke Linux i stedet.

(1) Ja, jeg vet at veimyndighetene selv publiserer hvor fotoboksene står, men det er mer fordi de har en pragmatisk holdning til folks egenkriminalitet. Poenget er ikke hvorvidt lista over fotobokser er offentlig eller ikke, men holdningen om at jeg vil vite hvor de står, så jeg ikke blir tatt - implisitt: så jeg kan bryte fartsgrensene andre steder.

Kongo er selv på tiltalebenken

Opprinnelig var det to nordmenn som var satt på tiltalebenken (og her) i Kisangani. Det er i utgangspunktet intet spesielt eller iboende galt i det. De er anklaget for drap, og selv om deres egen versjon er 100% rett, er det slett ikke uforståelig at det var skjellig grunn til mistanke og grunnlag for å se nærmere på deres befatning i saken og ta dem i avhør. Så langt er alt greitt.

Men måten saken har utviklet seg på er ut i grøfta, ut på jordet og direkte i retning av nærmeste såpeoperette. Det har kommet så mange rare utspill fra aktoratet og endel andre parter i denne saken. Jeg skal ikke skjære alle over én kam, for det er personer der nede som har fått forsiktig ros, men generelt er det lite ærefull behandling.

Det jeg spesielt reagerer på, er etterforskningens manglende holdepunkter for noe som helst. Det er flust med indisier, og det nærmest hagler med påstander, den ene mer særere enn den andre - men hvor er bevisene? En rettsak er ikke bare et spørsmål om å konstruere et påstått hendelsesforløp som får tilhørernes bifall og så har man vunnet. Det handler om å bevise hinsides tvil. Med sin tvilsomme opptreden har påtalemyndigheten i Kisangani og vennene deres ikke bare satt Moland og French på tiltalebenken, men de har også satt seg selv og hele resten av Kongo på tiltalebenken.

I stedet for å gjøre allverdens rasistiske besserwissere til skamme og vise at Kongo klarer å holde en rettferdig rettsak - med norske journalister som tilskuere - har de spilt ballen rett i fanget på de samme rasistene og nærmest bevist alle deres fordommer. De norske journalistene har gitt kongolesisk rett stort - men ikke uendelig - spillerom. Dessuten vil jeg tippe at de har holdt litt tilbake på kruttet mens de - og de to nordmennene - sitter der nede. La meg tippe at det kommer mer frem etterhvert.

Det verste er at det ikke er nordmenn som har sørget for at det er der de er ... det har de klart helt og holdent alene.