Exit Gadhaffi

Vel, det var slutten på Gadhaffi, i hvert fall personen, selv om skyggen hans vil ligge over Libya som en truende uværsky i årevis fremover. Hans exit minnet vel mest som Mussolini, og uten at vi skal trekke den sammenlikningen for langt, så er det for fristende å peke på at begge var feige spradebasser som syntes å sky risiko. Litt ironisk er ryktene om at han forsøkte å gjemme seg i et kloakkrør, når han de siste månedene stadig kvernet på den samme platen om at opprørne var feige rotter som gjemte seg.

Det hadde vært bedre å sett ham stilt for en domstol, gjerne i Hag. Men det er ikke helt uvanlig at intenst forhatte diktatorers fall løser ut en oppdemmet flodbølge av sinne og aggresjon som tidligere var holdt i sjakk av maktmagi, terror og overvåkning. Vold avler vold. Og om dette hatet først skal munne ut i vold, så er blind vold mot diktatoren selv på en slags pervers måte å foretrekke fremfor å finne en minoritet å ta det ut på. Hans endelikt var brutalt og motbydelig, men neppe verre enn hva han selv - i det minste indirekte - påførte talløse av sine undersåtter.

Nå er det illusorisk å tro at Gadhaffis død er et slags trylleslag som skaper fred og fordragelighet i Libya, men det var enda vanskeligere å forestille seg ham i noen rolle på veien mot fred, frihet og demokrati.

Det som har forbauset meg i denne affæren, er hvor mange som kategorisk har vært mot krigen - eller NATOs hjelp til den ene parten i det som gikk fra å være et opprør til å bli en borgerkrig. Nå er det hyggelig at mange er kritiske til krig, men jeg synes å huske at det var langt vanskeligere å få gjennomslag for motstand mot krigene i Afghanistan og Irak. Den gangen ble kritiske innvendinger valset ned med at det var å undergravene våre styrker der ... og dessuten var Saddam og Taliban så slemme, og de stod jo i ledtog med al Qaida - hvilket tross alt hadde en kjerne av sannhet for Talibans vedkommende.

Men i Libya har det haglet med ukvemsord over NATOs innsats. Er det bare antikrigsgjengen som er blitt større? Jeg er ikke så sikker på det. Det er noe i tonelaget som jeg uten å kunne forklare hvorfor tolker dithen at mange av de samme som bejublet invasjonene i Irak og Afghanistan har vært blant de mest intense motstanderne av aksjonen i Libya. Jeg har en uggen magefølelse som går på at det var greit når Bush og Bondevik startet kriger, men det var ikke greit når Obama og Stoltenberg gjør det. Nå synes jeg det er problematisk å starte krig under noen omstendigheter, men det må jo være situasjonen og argumentene for og mot som skal telle, ikke hvem som fremsetter dem.

Jeg er på ingen måte noen fan av Stoltenberg - hverken mannen eller politikken hans - men jeg får bakoversveis av endel anklager som maler ham som alt negativt som finnes fra stalinst via fascist til Bildeberger-kapitalist og sikkert anti-krist med. Likeledes er det med Obama - jeg får mindre og mindre sans for ham etterhvert som han i ren handlingslammelse og kompromissvilje ser ut til å gi republikanerne alt de vil ha - formodentlig i et naivt håp om at de ved en senere korsvei skal vise takknemlighet og gi noe tilbake. Men Obama er ikke en muslimsk fundamentalist med en skjult agenda om å ødelegge USA. Og han er ikke kommunist. Og han har intet ønske å bruke helsereformen til å drepe gamle og syke.

Jeg bør være forsiktig med å late som jeg vet årsaken til denne antatte motviljen mot Obamas og Stoltenbergs kriger i motsetning til Bush' og Bondeviks, men pytt sann, denne bloggen heter jo 'gjettverk'. Jeg frykter at det koker ned til en underbevisst idé om at krig er samlende og eliminerer interne konflikter samtidig som det skaper økt oppslutning om lederen. Da sklir man raskt over i at krig er noe 'vi' kan starte, men som 'de-andre' helst må avskjæres fra å kunne bruke. Det vil si at det blir et taktisk valgkampmiddel som vi ønsker å beholde for oss selv. ... og tanken på det skremmer meg egentlig.