Dagbladet skriver om Jan Magnus (54) som antastet en flyvertinne, stengte henne inne på do, rev skjorta av en politimann og var sanseløst beruset på en flyvning til Thailand. Jeg trodde ikke slike personer fantes i virkeligheten, men her kommer det en tilsynelatende lys levende, høyst eksisterende (og for øyeblikket edru) person og parodierer seg selv.
Til alt overmål holder han på bildet opp gull-kortet som normalt redder ham når han gjør slikt på Business Class - men problemet var denne gangen at han hadde med seg sin thailandske kone, og da reiste de selvfølgelig på økonomiklasse, og der får man jo ikke skikkelig respekt når man drikker seg full og klår på betjeningen.
Herregud ... og Dagbladet har ikke vett til å beskytte fyren mot seg selv? Tja, den delen av vær-varsom-plakaten har vel falmet endel i Dagblad-lokalene, så det er vel ikke annet å vente. I VG presenteres saken forøvrig temmelig annerledes, og der fremstår han som en tilfeldig offer for manglende rettferdighet.
En annen ting som slå meg var tonen i artikkelen, både fyrens egen, og den som journalisten legger opp til. Det lyser «uff så dum jeg var» og «fylla har skylla» og har en understrøm av at det var barnslig og umodent, men han er jo nordmann og en grei fyr og alt sånt. Ikke var det vondt ment heller, og folk må jo tåle litt og har et snev av humoristisk sans. Og dessuten satt han i de Tvilsomt Utenlandsk Fengsel, så egentlig er han selv sakens største offer.
Det hadde vært morsomt å vite hvordan hvordan Dagbladet hadde slått saken opp om det var en asiat eller afrikaner som hadde gjort tilsvarende på et SAS-fly til Gardermoen. Jeg tror hverken politi, flypersonale eller aviser hadde vært like overbærende og imøtekommende om en utlending hadde slengt opp sitt gullkort og forlangt forståelse for fyllerør og flyvertinnetjasing og litt sånt.
onsdag 26. august 2009
... eller hold deg på rett side av loven
Hvorfor driver VG og oppfordrer til slikt når de ellers surfer på en stemning av lov-og-orden i så mange andre sammenehenger. Kanskje det er fordi det er en avis som har innsett at mange av leserne bare vil ha lov-og-orden for resten av samfunnet, ikke for dem selv.
Derfor får du «forbrukerstoff» av typen «Her kan du bli tatt for å snakke i mobiltelefon mens du kjører» og «Her står fotoboksene» (1). Det er kort og godt en service til leserne som synes å mene at lover og regler av en eller annen grunn ikke gjelder akkurat dem, ikke akkurat der og da, i alle fall. Og om de kommer unna med det, så er det i hvert fall greit. Og blir de tatt så er det egentlig urettferdig, for den dumme politimannen burde heller konsentrert seg om noe skikkelig kriminalitet. Men alle de andre, alle de østeuropeiske lastebilsjøførenene, mannen med hatt, de som kjører fort på mine barns skolevei og alle de «andre», de burde innse at vi har lover og regler som ikke bare er til pynt.
Sånn er det med operativsystemer også: selvrettferdiggjørelsene hagler. Det er vel ikke så farlig med Microsoft, for Bill Gates er så rik. De taper jo ikke noe på det, for jeg ville jo ikke kjøpt alle versjonene likevel. Egentlig er det bra, for da kan jeg teste det ut, og så kan jeg kjøpe det etterpå, og kunne jeg ikke teste det, så hadde jeg ikke kjøpt det. Og strengt tatt er det vel dette Microsoft ønsker når de lager en slik bakvei, og hadde de mislikt det så hadde den vel ikke vært der? Og den ultimate: jeg liker egentlig ikke opphavsrettsloven sånn den er i dag.
Man burde være voksne nok til å se symmetrien i holdningene: enten får man se gjennom fingrene med at ens favoritt-hatgrupper driver litt lyssky aktivitet - eller så får man selv holde seg til til loven med den samme nidkjærhet man mener andre skal overholde den. Det er holdningen om at loven gjelder hovedsaklig for de andre som jeg finner så patetisk.
Og valget er ikke veldig vanskelig: gjør med Windows det Microsoft og norsk lov tillater deg å gjøre, og dersom det ikke dekker alt du har lyst til ... så får du enten klage til Microsoft, jobbe for å endre lovene, eller sjekk om du ikke heller ønsker å bruke Linux i stedet.
(1) Ja, jeg vet at veimyndighetene selv publiserer hvor fotoboksene står, men det er mer fordi de har en pragmatisk holdning til folks egenkriminalitet. Poenget er ikke hvorvidt lista over fotobokser er offentlig eller ikke, men holdningen om at jeg vil vite hvor de står, så jeg ikke blir tatt - implisitt: så jeg kan bryte fartsgrensene andre steder.
Derfor får du «forbrukerstoff» av typen «Her kan du bli tatt for å snakke i mobiltelefon mens du kjører» og «Her står fotoboksene» (1). Det er kort og godt en service til leserne som synes å mene at lover og regler av en eller annen grunn ikke gjelder akkurat dem, ikke akkurat der og da, i alle fall. Og om de kommer unna med det, så er det i hvert fall greit. Og blir de tatt så er det egentlig urettferdig, for den dumme politimannen burde heller konsentrert seg om noe skikkelig kriminalitet. Men alle de andre, alle de østeuropeiske lastebilsjøførenene, mannen med hatt, de som kjører fort på mine barns skolevei og alle de «andre», de burde innse at vi har lover og regler som ikke bare er til pynt.
Sånn er det med operativsystemer også: selvrettferdiggjørelsene hagler. Det er vel ikke så farlig med Microsoft, for Bill Gates er så rik. De taper jo ikke noe på det, for jeg ville jo ikke kjøpt alle versjonene likevel. Egentlig er det bra, for da kan jeg teste det ut, og så kan jeg kjøpe det etterpå, og kunne jeg ikke teste det, så hadde jeg ikke kjøpt det. Og strengt tatt er det vel dette Microsoft ønsker når de lager en slik bakvei, og hadde de mislikt det så hadde den vel ikke vært der? Og den ultimate: jeg liker egentlig ikke opphavsrettsloven sånn den er i dag.
Man burde være voksne nok til å se symmetrien i holdningene: enten får man se gjennom fingrene med at ens favoritt-hatgrupper driver litt lyssky aktivitet - eller så får man selv holde seg til til loven med den samme nidkjærhet man mener andre skal overholde den. Det er holdningen om at loven gjelder hovedsaklig for de andre som jeg finner så patetisk.
Og valget er ikke veldig vanskelig: gjør med Windows det Microsoft og norsk lov tillater deg å gjøre, og dersom det ikke dekker alt du har lyst til ... så får du enten klage til Microsoft, jobbe for å endre lovene, eller sjekk om du ikke heller ønsker å bruke Linux i stedet.
(1) Ja, jeg vet at veimyndighetene selv publiserer hvor fotoboksene står, men det er mer fordi de har en pragmatisk holdning til folks egenkriminalitet. Poenget er ikke hvorvidt lista over fotobokser er offentlig eller ikke, men holdningen om at jeg vil vite hvor de står, så jeg ikke blir tatt - implisitt: så jeg kan bryte fartsgrensene andre steder.
tirsdag 25. august 2009
Kongo er selv på tiltalebenken
Opprinnelig var det to nordmenn som var satt på tiltalebenken (og her) i Kisangani. Det er i utgangspunktet intet spesielt eller iboende galt i det. De er anklaget for drap, og selv om deres egen versjon er 100% rett, er det slett ikke uforståelig at det var skjellig grunn til mistanke og grunnlag for å se nærmere på deres befatning i saken og ta dem i avhør. Så langt er alt greitt.
Men måten saken har utviklet seg på er ut i grøfta, ut på jordet og direkte i retning av nærmeste såpeoperette. Det har kommet så mange rare utspill fra aktoratet og endel andre parter i denne saken. Jeg skal ikke skjære alle over én kam, for det er personer der nede som har fått forsiktig ros, men generelt er det lite ærefull behandling.
Det jeg spesielt reagerer på, er etterforskningens manglende holdepunkter for noe som helst. Det er flust med indisier, og det nærmest hagler med påstander, den ene mer særere enn den andre - men hvor er bevisene? En rettsak er ikke bare et spørsmål om å konstruere et påstått hendelsesforløp som får tilhørernes bifall og så har man vunnet. Det handler om å bevise hinsides tvil. Med sin tvilsomme opptreden har påtalemyndigheten i Kisangani og vennene deres ikke bare satt Moland og French på tiltalebenken, men de har også satt seg selv og hele resten av Kongo på tiltalebenken.
I stedet for å gjøre allverdens rasistiske besserwissere til skamme og vise at Kongo klarer å holde en rettferdig rettsak - med norske journalister som tilskuere - har de spilt ballen rett i fanget på de samme rasistene og nærmest bevist alle deres fordommer. De norske journalistene har gitt kongolesisk rett stort - men ikke uendelig - spillerom. Dessuten vil jeg tippe at de har holdt litt tilbake på kruttet mens de - og de to nordmennene - sitter der nede. La meg tippe at det kommer mer frem etterhvert.
Det verste er at det ikke er nordmenn som har sørget for at det er der de er ... det har de klart helt og holdent alene.
Men måten saken har utviklet seg på er ut i grøfta, ut på jordet og direkte i retning av nærmeste såpeoperette. Det har kommet så mange rare utspill fra aktoratet og endel andre parter i denne saken. Jeg skal ikke skjære alle over én kam, for det er personer der nede som har fått forsiktig ros, men generelt er det lite ærefull behandling.
Det jeg spesielt reagerer på, er etterforskningens manglende holdepunkter for noe som helst. Det er flust med indisier, og det nærmest hagler med påstander, den ene mer særere enn den andre - men hvor er bevisene? En rettsak er ikke bare et spørsmål om å konstruere et påstått hendelsesforløp som får tilhørernes bifall og så har man vunnet. Det handler om å bevise hinsides tvil. Med sin tvilsomme opptreden har påtalemyndigheten i Kisangani og vennene deres ikke bare satt Moland og French på tiltalebenken, men de har også satt seg selv og hele resten av Kongo på tiltalebenken.
I stedet for å gjøre allverdens rasistiske besserwissere til skamme og vise at Kongo klarer å holde en rettferdig rettsak - med norske journalister som tilskuere - har de spilt ballen rett i fanget på de samme rasistene og nærmest bevist alle deres fordommer. De norske journalistene har gitt kongolesisk rett stort - men ikke uendelig - spillerom. Dessuten vil jeg tippe at de har holdt litt tilbake på kruttet mens de - og de to nordmennene - sitter der nede. La meg tippe at det kommer mer frem etterhvert.
Det verste er at det ikke er nordmenn som har sørget for at det er der de er ... det har de klart helt og holdent alene.
fredag 21. august 2009
... men han var sikkert et takknemlig offer
Idag ble det kjent at Åge Vidar Fjell ikke var skyldig (og her) i drapet han har sonet 17 år for.
Ikke bare var han ikke strafferettslig tilregnelig, og derfor ikke skulle kunne dømmes for drapet selv om han hadde gjort det. Han kunne etter sigende heller ikke ha utført drapet selv om han kunne bli stilt for retten som strafferettslig tilregnelig.
Det er ikke først gang en person som er litt svakere utrustet enn gjennomsnittet soner lange dommer for drap det senere viser seg de beviselig ikke har utført. I en sak fra Trondheim der to studenter ble drept skjedde det samme. I ettertid fordunster bevisene som dugg for solen.
Men de har nok vært takknemlige å sikte - sett fra politiets side. Og dessuten «løser» man jo saken og har fått en siktet. Hvor mange andre er uskyldig dømt, bare fordi de var ufattelig enkle å få dømt for politiet? Den ene saken etter den andre ramler ut av skapene. Det som er virkelig skremmende i disse sakene, er at det ikke er den egentlige drapsmannen som får skjøvet skylden over på et enkelt offer. Det er politiet som får en i søkelyset, og så biter de seg fast og slipper ikke før de har ham dømt. Sånt er kort og godt slett politiarbeid. Det er slikt som skjer når man ikke klarer å skille mellom virkeligheten og slik man ønsker at den burde ha vært eller tror den er - og politiet skulle minst av alt være utsatt for det.
I saken i Trondheim ble en uskyldig siktet for voldtekt og drap. Da det viste seg at han hadde uangripelig alibi for drapsnatta, begynte da politiet å lete etter en annen? Nei, de justerte scenariet, for de visste at de hadde «rett» mann. Da ble det til at jenta hadde dratt hjem og sovet hele neste dag, og så gått ut og blitt drept i kveldingen neste dag - for da var han i byen. Hva hadde de gjort om han hadde vært to dager utenbys?
Da det viste seg at sæden de fant i jenta ikke var den siktedes, begynte da politiet å lete etter en annen? Nei, de justerte scenariet, for de visste at de hadde «rett» mann. Det ble det til at hun hadde hatt frivillig sex tidligere på kvelden med en helt annen mann, en som ikke ville stå frem da han ble etterlyst. Og så justerte de siktelsen ned til voldtektsforsøk.
Når skip synker og fly krasjer har man havarikommisjoner som ofte er forbausende rett frem i sine karakteristikker av hvem som ikke holdt mål og hvor problemet lå. Det burde man også hatt for justismord.
Ikke bare var han ikke strafferettslig tilregnelig, og derfor ikke skulle kunne dømmes for drapet selv om han hadde gjort det. Han kunne etter sigende heller ikke ha utført drapet selv om han kunne bli stilt for retten som strafferettslig tilregnelig.
Det er ikke først gang en person som er litt svakere utrustet enn gjennomsnittet soner lange dommer for drap det senere viser seg de beviselig ikke har utført. I en sak fra Trondheim der to studenter ble drept skjedde det samme. I ettertid fordunster bevisene som dugg for solen.
Men de har nok vært takknemlige å sikte - sett fra politiets side. Og dessuten «løser» man jo saken og har fått en siktet. Hvor mange andre er uskyldig dømt, bare fordi de var ufattelig enkle å få dømt for politiet? Den ene saken etter den andre ramler ut av skapene. Det som er virkelig skremmende i disse sakene, er at det ikke er den egentlige drapsmannen som får skjøvet skylden over på et enkelt offer. Det er politiet som får en i søkelyset, og så biter de seg fast og slipper ikke før de har ham dømt. Sånt er kort og godt slett politiarbeid. Det er slikt som skjer når man ikke klarer å skille mellom virkeligheten og slik man ønsker at den burde ha vært eller tror den er - og politiet skulle minst av alt være utsatt for det.
I saken i Trondheim ble en uskyldig siktet for voldtekt og drap. Da det viste seg at han hadde uangripelig alibi for drapsnatta, begynte da politiet å lete etter en annen? Nei, de justerte scenariet, for de visste at de hadde «rett» mann. Da ble det til at jenta hadde dratt hjem og sovet hele neste dag, og så gått ut og blitt drept i kveldingen neste dag - for da var han i byen. Hva hadde de gjort om han hadde vært to dager utenbys?
Da det viste seg at sæden de fant i jenta ikke var den siktedes, begynte da politiet å lete etter en annen? Nei, de justerte scenariet, for de visste at de hadde «rett» mann. Det ble det til at hun hadde hatt frivillig sex tidligere på kvelden med en helt annen mann, en som ikke ville stå frem da han ble etterlyst. Og så justerte de siktelsen ned til voldtektsforsøk.
Når skip synker og fly krasjer har man havarikommisjoner som ofte er forbausende rett frem i sine karakteristikker av hvem som ikke holdt mål og hvor problemet lå. Det burde man også hatt for justismord.
Det er ikke samme bildet
VG har en sak om bildebeviset fra Treholtsaken. Se nærmere på bildene, det er jo kort og godt ikke samme innholdet i kofferten. Det er skandaløst om sakkyndig har analysert feil bilde eller PST har rotet med bevisene.
Se på internpostkonvolutten i kofferten. På det nedre bildet er den åpen (man kan se de to binders-hullene helt til høyre), mens på det øverste bildet er den lukket. Nederst er den fint og ny, øverst er den sliten og krøllete. Nederst står den nederste teksten på konvolutten (se helt til venstre i bildet) en fingerbredde fra konvoluttens bunn, øverst er det en halv fingerbredde. Nederst kan man ikke se noen huller i konvolutten (brukes for å se om det er noe inni dem), mens øverst ses et hull tydelig mellom lillefinger og ringfinger på venstre hånd - og det hullet skulle ha vært synlig på nederste bildet, i det minste som et brudd på linja der hullet perforerer konvolutten. På det øverste bildet er det som stikker ut under til venstre for konvolutten noe med tre linjer tekst som går vertikalt i bildet, mens på det nederste bilde er det noe helt annet som ligger der.
De to små konvoluttene i lokket er heller ikke spesielt overbevisende like, uten at jeg skal gå i detalj. Men om de to bildene er tatt med ulikt innhold i kofferten, er det nærliggende å anta at de er tatt på ulike tidspunkter og at heller ikke konvoluttene i lokket er det samme. Husk at dette fotobeviset ble tatt under en ransakelse av Treholts leilighet. Om de to bildene ikke er tatt på samme tid, så er minst ett av dem irrelevant for saken.
Et indisium som ytterligere indikerer at det er to ulike situasjoner og tider/steder er at slik sakkyndig finmålte på bildene, ville det lettet arbeidet å ha flere bilder. Det er helt usannsynlig at ikke sakkyndig fikk tilgang til alle bilder i den serien som ble tatt av innholdet i kofferten. Når sakkyndig bare fikk ett av bildene, skyldes det at det ikke er tatt i samme setting og med samme innhold - og det ville sakkyndig sett den da, like lett som nå.
Det er mulig at PST har rett, og at et av bildene stammer fra en rekonstruksjon. I så fall er det essensielt at sakkyndig har arbeidet på de riktige bildene. Sakkyndig hevder bestemt at det er det øverste bildet han har analysert. Jeg tror ham, for han har trolig fingransket hvert korn på bildet for å måle høyden på disse konvoluttene. Han har ikke bare kastet et blikk på bildet. Han drev fotogrammetri, det er teknikker for å utlede de tredimensjonale størrelse på et todimensjonalt bilde. Hans oppgave var såvidt jeg husker å anslå hvor mange dollarsedler som kunne ligge i konvoluttene. PST sier at det er bildet under som er det ekte, og at det øverste er et rekonstruksjonsbilde.
Det er ikke veldig mange løsninger på denne saken, jeg ser bare tre:
Kanskje ...
Det bidrar i alle fall ikke til å legge saken død. La meg tippe at PST snart går ut og erklærer at de offentliggjorde feil bildesett, og så er alt «bra» igjen.
Se på internpostkonvolutten i kofferten. På det nedre bildet er den åpen (man kan se de to binders-hullene helt til høyre), mens på det øverste bildet er den lukket. Nederst er den fint og ny, øverst er den sliten og krøllete. Nederst står den nederste teksten på konvolutten (se helt til venstre i bildet) en fingerbredde fra konvoluttens bunn, øverst er det en halv fingerbredde. Nederst kan man ikke se noen huller i konvolutten (brukes for å se om det er noe inni dem), mens øverst ses et hull tydelig mellom lillefinger og ringfinger på venstre hånd - og det hullet skulle ha vært synlig på nederste bildet, i det minste som et brudd på linja der hullet perforerer konvolutten. På det øverste bildet er det som stikker ut under til venstre for konvolutten noe med tre linjer tekst som går vertikalt i bildet, mens på det nederste bilde er det noe helt annet som ligger der.
De to små konvoluttene i lokket er heller ikke spesielt overbevisende like, uten at jeg skal gå i detalj. Men om de to bildene er tatt med ulikt innhold i kofferten, er det nærliggende å anta at de er tatt på ulike tidspunkter og at heller ikke konvoluttene i lokket er det samme. Husk at dette fotobeviset ble tatt under en ransakelse av Treholts leilighet. Om de to bildene ikke er tatt på samme tid, så er minst ett av dem irrelevant for saken.
Et indisium som ytterligere indikerer at det er to ulike situasjoner og tider/steder er at slik sakkyndig finmålte på bildene, ville det lettet arbeidet å ha flere bilder. Det er helt usannsynlig at ikke sakkyndig fikk tilgang til alle bilder i den serien som ble tatt av innholdet i kofferten. Når sakkyndig bare fikk ett av bildene, skyldes det at det ikke er tatt i samme setting og med samme innhold - og det ville sakkyndig sett den da, like lett som nå.
Det er mulig at PST har rett, og at et av bildene stammer fra en rekonstruksjon. I så fall er det essensielt at sakkyndig har arbeidet på de riktige bildene. Sakkyndig hevder bestemt at det er det øverste bildet han har analysert. Jeg tror ham, for han har trolig fingransket hvert korn på bildet for å måle høyden på disse konvoluttene. Han har ikke bare kastet et blikk på bildet. Han drev fotogrammetri, det er teknikker for å utlede de tredimensjonale størrelse på et todimensjonalt bilde. Hans oppgave var såvidt jeg husker å anslå hvor mange dollarsedler som kunne ligge i konvoluttene. PST sier at det er bildet under som er det ekte, og at det øverste er et rekonstruksjonsbilde.
Det er ikke veldig mange løsninger på denne saken, jeg ser bare tre:
- PST har rotet med bildene og offentliggjort feil bildesett, og det tror jeg mer enn gjerne etter så mange år, men det er lite trolig at det skjedde under selve rettsaken.
- Sakkyndig husker feil, og det er lite trolig.
- Noen byttet et rekonstruert bilde med det ekte og gav det til sakkyndig, noe som ville være forfalskning av bevis.
Kanskje ...
Det bidrar i alle fall ikke til å legge saken død. La meg tippe at PST snart går ut og erklærer at de offentliggjorde feil bildesett, og så er alt «bra» igjen.
torsdag 20. august 2009
Åh så gøy det blir når FrP styrer
Egentlig ser jeg ikke frem til det, men det kommer til å få ganske stor underholdningverdi. I Dagbladet i dag sutrer FrPs gruppeleder i bystyret i Oslo over at de som politikere er «på sett og vis rettsløse».
Problemet var nemlig at byråd for idrett, Annette Wiig Bryn, måtte gå på grunn av overskridelser hun ikke kjente til. Hun hadde jo ikke gjort noe galt, stakkar. Det var alle de slemme medarbeiderne hennes som hadde skylden, og så fikk hun svi ... buhu.
Jeg tviler ikke på at det føles urettferdig, men sånn er reglene. De er slik fordi politikerne skal styre, og har har ansvaret for det som skjer på deres vakt. Og kjenner de ikke til hva som skjer, er de i hvert fall skyldige i manglende kontroll. FrP vet om dette. FrP har mang en gang klaget og sytet i tråd med dette prinsippet når en eller annen minister ikke har fulgt med i timen om ting som har skjedd uten at han eller hun visste om det.
Men nå er FrP på vei inn fra opposisjon til posisjon, så nå vil de gjerne endre prinsippene. Det klær dem ikke, og jeg kan ikke annet å håpe at en pertentlig formalist som Carl I. Hagen gremmes. Det er asymmetri i virkelighetsforståelsen som ligger til grunn for dette. Det er litt som at naboen er en latsabb som ikke steller hagen, men duselv ønsker ikke å betvinge naturens egen orden. Naboen er en bråkebøtte, men duselv har en litt sjarmerende spontan livsholdning. Naboen er krangevoren paragrafrytter, mens duselv forsvarer lov og orden og etiske prinsipper med en jordnær sans for detaljer.
Ser du noe mønster? Beskrivelsen av naboen er direkte og rett frem, akkurat i det språket FrP er kjent for bruke, der en spade er en spade. Men duselv-parten er i akkurat så snirklete språk som trengs for å forsøke å si at en spade egentlig ikke er en spade men noe helt annet.
Det kommer til å bli hysterisk morsomt når FrP fremover kommer i posisjon og går inn i snirklete bortforklaringsmodus for å overbevise om at de oppfyller valgløftene sine ved å bryte dem. Hvilke saker som kommer opp og hva de kommer til hoste opp av bortforklaringer a la Ben Tre-logikk, det er jeg ikke spåmann til å fortelle, men det kommer til å ha høy underholdningsverdi for de som klarer å set det morsomme i det.
Problemet var nemlig at byråd for idrett, Annette Wiig Bryn, måtte gå på grunn av overskridelser hun ikke kjente til. Hun hadde jo ikke gjort noe galt, stakkar. Det var alle de slemme medarbeiderne hennes som hadde skylden, og så fikk hun svi ... buhu.
Jeg tviler ikke på at det føles urettferdig, men sånn er reglene. De er slik fordi politikerne skal styre, og har har ansvaret for det som skjer på deres vakt. Og kjenner de ikke til hva som skjer, er de i hvert fall skyldige i manglende kontroll. FrP vet om dette. FrP har mang en gang klaget og sytet i tråd med dette prinsippet når en eller annen minister ikke har fulgt med i timen om ting som har skjedd uten at han eller hun visste om det.
Men nå er FrP på vei inn fra opposisjon til posisjon, så nå vil de gjerne endre prinsippene. Det klær dem ikke, og jeg kan ikke annet å håpe at en pertentlig formalist som Carl I. Hagen gremmes. Det er asymmetri i virkelighetsforståelsen som ligger til grunn for dette. Det er litt som at naboen er en latsabb som ikke steller hagen, men duselv ønsker ikke å betvinge naturens egen orden. Naboen er en bråkebøtte, men duselv har en litt sjarmerende spontan livsholdning. Naboen er krangevoren paragrafrytter, mens duselv forsvarer lov og orden og etiske prinsipper med en jordnær sans for detaljer.
Ser du noe mønster? Beskrivelsen av naboen er direkte og rett frem, akkurat i det språket FrP er kjent for bruke, der en spade er en spade. Men duselv-parten er i akkurat så snirklete språk som trengs for å forsøke å si at en spade egentlig ikke er en spade men noe helt annet.
Det kommer til å bli hysterisk morsomt når FrP fremover kommer i posisjon og går inn i snirklete bortforklaringsmodus for å overbevise om at de oppfyller valgløftene sine ved å bryte dem. Hvilke saker som kommer opp og hva de kommer til hoste opp av bortforklaringer a la Ben Tre-logikk, det er jeg ikke spåmann til å fortelle, men det kommer til å ha høy underholdningsverdi for de som klarer å set det morsomme i det.
onsdag 19. august 2009
Jeg har endret mening
Jeg mente tidligere at det ikke var noe prinsippielt i veien for at ikke det kongolesiske rettssystemet (og her) skulle fungere rettferdig. Men jeg har begynt å tvile.
Det som har fått meg til å tvile er sirkuset i retten. Det er pengekravene fra alle og enhver som har hatt noe med saken å gjøre - pengekrav som synes å øke dag for dag i en slags manisk runddans der erstatningspenger fra Norge skal drysses ned over alt og alle. Det er tolkekaoset. Det er momentene til advokaten - for selv om han til tider er akkurat like usmakelig i argumentasjonen som endel norske advokater, så har han et poeng i at det er endel ting som burde vært gjort, og om ikke aktoratet har tatt en blodprøve (de har neppe tørket vekk alt blodet) eller fått en ekspertuttalelse på at skuddsåret matcher våpen og avstand, så har de ikke gjort jobben sin.
Utfra pressedekningen fremstår saken mer og mer som en diger melkeku for lokale interesser. Jeg synes ikke det er det spor rart at de ikke får tak i kompetent tolk, for journalistene har sikkert kjøpt opp alle de beste tolkene til langt høyere lønninger. I tillegg er det utgifter til sjåfører, sikkerhetsvakter, overnatting, reise, mat, alskens øvrighetspersoner som skal bestikkes. Noen av prisene journalistene har fortalt om høres nesten «norske» ut, men utfra alt jeg har hørt om Kongo og den delen av Afrika burde kostnadene være beskjedne.
I ettertid er det ikke det spor rart at man ikke ville slippe nordmennene fra byen, men holde rettsaken der, for nordmennene er jo en liten gullgruve så lenge det varer. Og lenge tror jeg det kommer til å vare, for her er det penger å tjene.
Hovedspørsmålet er om de er skyldige. Det vet jeg ikke, men jeg hadde sett for meg at det var mindre sirkus og mer fokus på skyldspørsmål og beviser. For min egen del, tror jeg jo mer sirkus det er, jo mindre er sannsynligheten for at de egentlig er skyldige.
Det som har fått meg til å tvile er sirkuset i retten. Det er pengekravene fra alle og enhver som har hatt noe med saken å gjøre - pengekrav som synes å øke dag for dag i en slags manisk runddans der erstatningspenger fra Norge skal drysses ned over alt og alle. Det er tolkekaoset. Det er momentene til advokaten - for selv om han til tider er akkurat like usmakelig i argumentasjonen som endel norske advokater, så har han et poeng i at det er endel ting som burde vært gjort, og om ikke aktoratet har tatt en blodprøve (de har neppe tørket vekk alt blodet) eller fått en ekspertuttalelse på at skuddsåret matcher våpen og avstand, så har de ikke gjort jobben sin.
Utfra pressedekningen fremstår saken mer og mer som en diger melkeku for lokale interesser. Jeg synes ikke det er det spor rart at de ikke får tak i kompetent tolk, for journalistene har sikkert kjøpt opp alle de beste tolkene til langt høyere lønninger. I tillegg er det utgifter til sjåfører, sikkerhetsvakter, overnatting, reise, mat, alskens øvrighetspersoner som skal bestikkes. Noen av prisene journalistene har fortalt om høres nesten «norske» ut, men utfra alt jeg har hørt om Kongo og den delen av Afrika burde kostnadene være beskjedne.
I ettertid er det ikke det spor rart at man ikke ville slippe nordmennene fra byen, men holde rettsaken der, for nordmennene er jo en liten gullgruve så lenge det varer. Og lenge tror jeg det kommer til å vare, for her er det penger å tjene.
Hovedspørsmålet er om de er skyldige. Det vet jeg ikke, men jeg hadde sett for meg at det var mindre sirkus og mer fokus på skyldspørsmål og beviser. For min egen del, tror jeg jo mer sirkus det er, jo mindre er sannsynligheten for at de egentlig er skyldige.
Det ultimate nederlaget
I Afghanistan er skal det ikke lengre skrives om volden, for da kan folk holde seg hjemme fra valget, må vite.
Jeg synes å huske for noen år siden at man skulle invadere og besette Afghanistan for å gi dem demokrati. Det skulle bli så fint, så. Taliban var bare noen fillete ekstremister med gamle våpen, og det skulle gå lett å detronisere dem. Siden den gang har volden bare økt, narkotikahandelen har eksplodert, og det flotte modelldemokratiet som dengang ble manet fram i visjonene til krigshisserne ser fremdeles ut til å ligge litt frem i tid.
I stadig økende grad blir det tydelig at man gjorde samme feilen i Afghanistan som i Irak: man hadde planer for å invadere, men stort lengre frem enn det hadde ingen egentlig tenkt. Den langsiktige strategien har syntes å være at «det ordner seg nok» - og hvis ikke får vi sende flere soldater slikt at Afghanistan endelig får ... eh fred og demokrati og frihet og sånt. Det virker planløst, tilfeldig og uten bakkekontakt.
Og nå kommer det ultimate signalet på hvilken retning høna sparker: Den demokratiske valgte (fnis) regjeringen vil nekte mediene å skrive om volden, for da holder man seg kanskje borte fra valgurnene. En parafrering med henvisning til en annen raskt råtnende situasjon er på sin plass som kommentar: «We had to suspend that democracy to save it».
Jeg synes å huske for noen år siden at man skulle invadere og besette Afghanistan for å gi dem demokrati. Det skulle bli så fint, så. Taliban var bare noen fillete ekstremister med gamle våpen, og det skulle gå lett å detronisere dem. Siden den gang har volden bare økt, narkotikahandelen har eksplodert, og det flotte modelldemokratiet som dengang ble manet fram i visjonene til krigshisserne ser fremdeles ut til å ligge litt frem i tid.
I stadig økende grad blir det tydelig at man gjorde samme feilen i Afghanistan som i Irak: man hadde planer for å invadere, men stort lengre frem enn det hadde ingen egentlig tenkt. Den langsiktige strategien har syntes å være at «det ordner seg nok» - og hvis ikke får vi sende flere soldater slikt at Afghanistan endelig får ... eh fred og demokrati og frihet og sånt. Det virker planløst, tilfeldig og uten bakkekontakt.
Og nå kommer det ultimate signalet på hvilken retning høna sparker: Den demokratiske valgte (fnis) regjeringen vil nekte mediene å skrive om volden, for da holder man seg kanskje borte fra valgurnene. En parafrering med henvisning til en annen raskt råtnende situasjon er på sin plass som kommentar: «We had to suspend that democracy to save it».
Pinlig for alle
Aftenposten har et oppslag (som er gjengitt i Dagbladet og VG) om et hudflettende notat fra Mona Juul om FNs generalsekretær.
At Ban Ki-moon ikke er den perfekte og dynamiske leder i FN har vi vel fått med oss, i hvert fall i underbevisstheten. Det har liksom vært nokså stille fra den kanten. Han ble utpekt til leder under Bush-administrasjonens storhetstid, og både de og andre var ute etter en generalsekretær som skulle være medgjørlig og ukontroversiell. Jeg antar at han er en «snill gutt» som er blitt forfremmet utover sitt kompetansenivå og sliter med å holde oppe fasaden som effektiv og dyktig.
Men det er pinlig også for UD, for det er denne typen notater som er og skal være interne, og Aftenposten har ikke noe med å få kloa i dem. Noen har lekket dette, og i tillegg til å være pinlig er det også skadelig. Underholdningsverdien av offentligjøring av slike dokumenter er selvfølgelig stor, men det skader Norge i FN overfor generalsekretæren, og det sender et budskap til alle Norges diplomater om at de ikke bør være for direkte i sine notater og rapporter om lokale forhold: de blir ikke behandlet konfidensielt og sikkert.
Jeg synes også det er pinlig for Aftenposten, og det er slikt de burde ha storsinn nok til å holde for seg selv. De må gjerne skrive om generalsekretærens ineffektivitet, men å kline ut kilden for å få et større oppslag gir ikke særlig gode vibber. Formodentlig får de smekk på lanken ved at UD starter en heksejakt på lekkasjen, så det kan vise seg at Aftenposten i praksis har brent lekkasjekilden sin i UD.
At Ban Ki-moon ikke er den perfekte og dynamiske leder i FN har vi vel fått med oss, i hvert fall i underbevisstheten. Det har liksom vært nokså stille fra den kanten. Han ble utpekt til leder under Bush-administrasjonens storhetstid, og både de og andre var ute etter en generalsekretær som skulle være medgjørlig og ukontroversiell. Jeg antar at han er en «snill gutt» som er blitt forfremmet utover sitt kompetansenivå og sliter med å holde oppe fasaden som effektiv og dyktig.
Men det er pinlig også for UD, for det er denne typen notater som er og skal være interne, og Aftenposten har ikke noe med å få kloa i dem. Noen har lekket dette, og i tillegg til å være pinlig er det også skadelig. Underholdningsverdien av offentligjøring av slike dokumenter er selvfølgelig stor, men det skader Norge i FN overfor generalsekretæren, og det sender et budskap til alle Norges diplomater om at de ikke bør være for direkte i sine notater og rapporter om lokale forhold: de blir ikke behandlet konfidensielt og sikkert.
Jeg synes også det er pinlig for Aftenposten, og det er slikt de burde ha storsinn nok til å holde for seg selv. De må gjerne skrive om generalsekretærens ineffektivitet, men å kline ut kilden for å få et større oppslag gir ikke særlig gode vibber. Formodentlig får de smekk på lanken ved at UD starter en heksejakt på lekkasjen, så det kan vise seg at Aftenposten i praksis har brent lekkasjekilden sin i UD.
Så lavt har vi altså sunket
VG har en undersøkelse der de teller antall ord som partilederne i gjennomsnitt måtte si mellom hver applaus under landsmøtetalene sine. Hva kan man si til slikt utover et oppgitt «sukk»?
Det er Erna Solberg som «vinner» med 85 ord mellom hver applaussalve, men jeg lover å ikke holde det mot henne. «Taperen» er Lars Sponheim med hele 390 ord mellom hver applaus. Nå er landsmøtetaler en egen sjanger som skal oppildne partiets egne medlemmer, og applauderingen er en slags feststemt selvros. Likevel, om applausen skal brukes som metrikk på partienes popularitet, så er jeg temmelig overbevist om at ethvert parti klarer å komme ned i flere salver med applaus pr ord.
Neitakk, VG! Jeg vil ikke ha poltikere som oppfører seg som standup-komikere, og der målet er å score flest mulig klappsalver på færrest mulig ord. Jeg tror ikke engang det er mulig å fremføre et fornuftig og middels komplekst resonnement på 85 ord. Selv om VG følger tabloidseringen der det gjelder å ha færrest mulig stavelser i ord i overskrifter, og der kommunikasjonsformer som twitter og SMS synes å være den store ledestjernen, så håper jeg inderlig at ikke politikerner følger etter. Jeg tror ikke politikere med de enkleste og korteste budskapene nødvendigvis har de beste løsningene, og tanken på det gir meg bare negative assosiasjoner.
Og «taperen» her - Lars Sponheim - han fikk 27 applauser på 65 minutter. Det er mellom to og tre minutter mellom hver applaus. Selv det synes jeg er plagsomt høy halleluja-faktor for en politisk tale - men som sagt er jo landsmøtetalene en egen sjanger, men her synes jeg Sponheim kom godt ut.
Det er Erna Solberg som «vinner» med 85 ord mellom hver applaussalve, men jeg lover å ikke holde det mot henne. «Taperen» er Lars Sponheim med hele 390 ord mellom hver applaus. Nå er landsmøtetaler en egen sjanger som skal oppildne partiets egne medlemmer, og applauderingen er en slags feststemt selvros. Likevel, om applausen skal brukes som metrikk på partienes popularitet, så er jeg temmelig overbevist om at ethvert parti klarer å komme ned i flere salver med applaus pr ord.
Neitakk, VG! Jeg vil ikke ha poltikere som oppfører seg som standup-komikere, og der målet er å score flest mulig klappsalver på færrest mulig ord. Jeg tror ikke engang det er mulig å fremføre et fornuftig og middels komplekst resonnement på 85 ord. Selv om VG følger tabloidseringen der det gjelder å ha færrest mulig stavelser i ord i overskrifter, og der kommunikasjonsformer som twitter og SMS synes å være den store ledestjernen, så håper jeg inderlig at ikke politikerner følger etter. Jeg tror ikke politikere med de enkleste og korteste budskapene nødvendigvis har de beste løsningene, og tanken på det gir meg bare negative assosiasjoner.
Og «taperen» her - Lars Sponheim - han fikk 27 applauser på 65 minutter. Det er mellom to og tre minutter mellom hver applaus. Selv det synes jeg er plagsomt høy halleluja-faktor for en politisk tale - men som sagt er jo landsmøtetalene en egen sjanger, men her synes jeg Sponheim kom godt ut.
mandag 17. august 2009
Aktiv dødshjelp fikk nakkeskudd
Jeg må medgi at jeg fniste litt da jeg så at Siv Jensen hadde lagt vedtaket om aktiv dødshjelp på is. Det var egentlig både naturlig og beskrivende for situasjonen. At medlemmer og landsmøtedelegater ønsker det er én ting, men hensynet til ideologi er utrolig nok noe annet.
FrPs ledelse har etterhvert tatt en holdning som i økende grad speiler republikanerne i USA, både i holdninger og politikk. Den pågående diskusjonen i USA om helsereform - noe republikanerne kaller "death panels" - og republikanernes holdning til abort og aktiv dødshjelp peker i retning av at det å ta liv er absolutt forbudt. Øhhh ... ja med mindre det er i krig selvfølgelig, eller det er en av "dem" (enten det er muslimer eller meksikanere eller noe slikt). Og det er leit om noen dør under tortur, men shit happens, og forresten er jo torturen for å redde amerikaneres liv. Ja, og det er greitt å henrette noen. Og de som dør fordi de ikke hadde tilgang til lege eller goder vi tar for gitt har jo bare seg selv å takke, så egentlig er det ikke våre unnlatelsessynder som dreper dem.
Disse og mange flere unntak finnes jo, men bortsatt fra det er det absolutt synd å ta liv, for det moralsk forkastelig, utilgivelig ondsinnet osv osv. Og det er denne ideologien FrP stadig legger seg nærmere opp til. Men Norge er ikke like religiøst fokusert som USA, og derfor sa Frp-medlemmene ja til aktiv dødshjelp her i Norge, der republikanerne i USA aldri ville finne på å føle seg fristet til noe slikt.
Det meste interessante i alt dette, er hvordan Frp-ledelsen valgte å overstyre vedtaket og legge seg på linje med republikanerne fremfor sine egne medlemmer.
FrPs ledelse har etterhvert tatt en holdning som i økende grad speiler republikanerne i USA, både i holdninger og politikk. Den pågående diskusjonen i USA om helsereform - noe republikanerne kaller "death panels" - og republikanernes holdning til abort og aktiv dødshjelp peker i retning av at det å ta liv er absolutt forbudt. Øhhh ... ja med mindre det er i krig selvfølgelig, eller det er en av "dem" (enten det er muslimer eller meksikanere eller noe slikt). Og det er leit om noen dør under tortur, men shit happens, og forresten er jo torturen for å redde amerikaneres liv. Ja, og det er greitt å henrette noen. Og de som dør fordi de ikke hadde tilgang til lege eller goder vi tar for gitt har jo bare seg selv å takke, så egentlig er det ikke våre unnlatelsessynder som dreper dem.
Disse og mange flere unntak finnes jo, men bortsatt fra det er det absolutt synd å ta liv, for det moralsk forkastelig, utilgivelig ondsinnet osv osv. Og det er denne ideologien FrP stadig legger seg nærmere opp til. Men Norge er ikke like religiøst fokusert som USA, og derfor sa Frp-medlemmene ja til aktiv dødshjelp her i Norge, der republikanerne i USA aldri ville finne på å føle seg fristet til noe slikt.
Det meste interessante i alt dette, er hvordan Frp-ledelsen valgte å overstyre vedtaket og legge seg på linje med republikanerne fremfor sine egne medlemmer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
