Trafigura dumpet problemavfall i Norge til Vest Tank, som hverken hadde kompetanse eller innsikt nok til å håndtere det på en forsvarlig måte. Resultatet ble den store eksplosjonen og spredningen av en gass som sannsynligvis var senepsgass - den fryktede stridsgassen fra første verdenskrig.
At norsk politi ikke engang klarer å hanke inn (og her) Trafigura til avhør er oppsiktsvekkende. Jeg har ikke nok innsikt til å si hvor problemet ligger, men formodentlig ligger det ikke hos Økokrim, som er de som synes å ha sluppet denne nyheten i pressen.
Da må det ligge hos britisk politi, som formodentlig utviser like stor entusiasme i denne saken som norsk politi over et middels sykkeltyveri. At Trafigura selv ikke ønsker å bli avhørt er innlysende. Det er godt dokumentert at de har forsøkt å dumpe det verste problemavfallet sitt i stillhet på fjerntliggende steder og stikke av fort som f*. Det var en skandale der mange døde i Vest-Afrika, og de har forsøkt å dumpe det i Øst-Europa og i Amsterdam. Flaks fikk de først med Vest Tank.
Dette er ikke bare miljøkriminalitet, det hadde glatt blitt definert som terrorisme i 911-proporsjoner av britene om noen hadde smelt av tilsvarende sennepsgass i London. Men Gulen er så langt unna og betyr så lite, og Trafigura er jo et stort selskap i England, og det har sikkert masse advokater og sånt.
Nå skal Trafigura dele skylden for det som skjedde med Vest Tank, men bakgrunnen for det som har skjedd er den britiske miljøterroren mot naboland, og den britiske stats manglende evne eller vilje til å ta et oppgjør med den type holdninger og kriminaltet når det ikke rammer dem selv. Tenk på dem som de patetiske og egosentrisk svin de er neste gang du ser en britisk politiker snakke varmt om samarbeid i kampen mot den kriminaliteten som rammer dem selv.
torsdag 17. september 2009
onsdag 16. september 2009
USA gråter over Karzais legitimitet
Men fortvil ikke ... det er nok bare krokodilletårer. Mange regimer opp igjennom tidene har mindre enn tvilsom legitimitet, uten at USA har brydd seg nevneverdig med det. Vi kan jo nevne i fleng Pinochet-Chilet (imotsetning til Allende), Sjahen-Iran (I motsetning til Mosaddeq-Iran), El Salvador, juntaen i Hellas ... lista kunne gjøre endel lengre, men du ser tegningen.
På den litt mindre ekstreme delen av lista kommer Afghanistan under Karzai. Han er ikke av de verste tid og sted tatt i betraktning, men det fosser jo ikke akkurat et overskudd av legitimitet ut av ham, da.
Men av en eller annen grunn har USA plutselig ervervet seg noen moralske skrupler med en kvasidiktator med halvlange fingre i stemmeurnene. Min første tanke var: "Jøss, verden har fremdeles noen overraskelser i vente".
Dette ligger tett opp til nyheten om at Galbraiht ønsker Karl Eide sparket fra FN-jobben (og her og her) i Afghanistan. Eide er visstnok «for status quo» og ikke tøff nok mot Karzai og stemmejukset. Kjenner jeg Eide rett, er han realist og ønsker å bygge konstruktivt i riktig retning på grunnlag av realitetene. Hva er vel galt med det?
Problemet ligger nok ikke i manglende og vaklende demokrati, men i at USA ikke vil ha Karzai. Da de engang i tiden ville ha han, fikk ikke demokratiet og folkevilje stå i veien for hans vei til makten. Nå vil de ha ham bort, og da er demokratiet en god unnskyldning for å tuppe ham ut. Poenget er nemlig at Karzai har vist langt større vilje og evne som en «stayer» enn det USA ønsker, og en forutsetning for at han skal overleve, er at han har flere ben å stå på enn bare støtte fra USA. Han har kort og godt blitt for selvstengig. Etter hva ryktene sier, har de bedt ham i temmelig direkte ordelag om å stikke, men han har bygget alianser med krigsherrer som har levert «valgseieren» til ham. Tja, rett nok var det ikke noe mønstervalg, men det er heller ikke å forvente i de strøk av verden, uten at USA har latt seg plage av slikt tidligere.
USA ønsker seg vistnok Abdullah Abdullah, som var «utenriksminister» i Nord-alliansen før og under invasjonen. En forfinet og sofistikert fyr som sikkert er en utmerket person - ja rent bortsett fra at jeg får en god porsjon skepsis til en person som stiller som USAs kandidat.
Hvem er taperen i alt dette? Eide? Egentlig ikke, for det er bedre å bli tuppet ut på falsk grunnlag fordi man er konstruktiv og rettsinnet. Afghanistan? Selvfølgelig, men de har vært taperen siden 70-tallet, så det er ingen overraskelse. Karzai? Næ, han overlever nok. USA? Muligens, men de har selv manøvrert seg inn i dette garnet.
Men den største taperen er demokratiet. Enda en gang tar man seg friheter på bekostning av demokratiet - ja, fra begge sider i saken. Det er noen som tror at demokrati er som rent vann og billig energi - det er gratis, evig, uoppbrukelig, og det kan motstå og overleve enhver tilsnikelse og misbruk. Men den dagen man innser at demokrati var en ting som hørte fortiden til, noe som var hadde «sin storhetstid» på 1800- og 1900-tallet, den dagen er det kanskje noen som innser at det var nettopp slik oppførsel som USA legger for dagen nå som drepte demokratiet: Man heier overfladisk når man føler for det, og man ignorerer det når man føler for det, og man tramper på det med patetiske unnskyldninger når man føler for det.
På den litt mindre ekstreme delen av lista kommer Afghanistan under Karzai. Han er ikke av de verste tid og sted tatt i betraktning, men det fosser jo ikke akkurat et overskudd av legitimitet ut av ham, da.
Men av en eller annen grunn har USA plutselig ervervet seg noen moralske skrupler med en kvasidiktator med halvlange fingre i stemmeurnene. Min første tanke var: "Jøss, verden har fremdeles noen overraskelser i vente".
Dette ligger tett opp til nyheten om at Galbraiht ønsker Karl Eide sparket fra FN-jobben (og her og her) i Afghanistan. Eide er visstnok «for status quo» og ikke tøff nok mot Karzai og stemmejukset. Kjenner jeg Eide rett, er han realist og ønsker å bygge konstruktivt i riktig retning på grunnlag av realitetene. Hva er vel galt med det?
Problemet ligger nok ikke i manglende og vaklende demokrati, men i at USA ikke vil ha Karzai. Da de engang i tiden ville ha han, fikk ikke demokratiet og folkevilje stå i veien for hans vei til makten. Nå vil de ha ham bort, og da er demokratiet en god unnskyldning for å tuppe ham ut. Poenget er nemlig at Karzai har vist langt større vilje og evne som en «stayer» enn det USA ønsker, og en forutsetning for at han skal overleve, er at han har flere ben å stå på enn bare støtte fra USA. Han har kort og godt blitt for selvstengig. Etter hva ryktene sier, har de bedt ham i temmelig direkte ordelag om å stikke, men han har bygget alianser med krigsherrer som har levert «valgseieren» til ham. Tja, rett nok var det ikke noe mønstervalg, men det er heller ikke å forvente i de strøk av verden, uten at USA har latt seg plage av slikt tidligere.
USA ønsker seg vistnok Abdullah Abdullah, som var «utenriksminister» i Nord-alliansen før og under invasjonen. En forfinet og sofistikert fyr som sikkert er en utmerket person - ja rent bortsett fra at jeg får en god porsjon skepsis til en person som stiller som USAs kandidat.
Hvem er taperen i alt dette? Eide? Egentlig ikke, for det er bedre å bli tuppet ut på falsk grunnlag fordi man er konstruktiv og rettsinnet. Afghanistan? Selvfølgelig, men de har vært taperen siden 70-tallet, så det er ingen overraskelse. Karzai? Næ, han overlever nok. USA? Muligens, men de har selv manøvrert seg inn i dette garnet.
Men den største taperen er demokratiet. Enda en gang tar man seg friheter på bekostning av demokratiet - ja, fra begge sider i saken. Det er noen som tror at demokrati er som rent vann og billig energi - det er gratis, evig, uoppbrukelig, og det kan motstå og overleve enhver tilsnikelse og misbruk. Men den dagen man innser at demokrati var en ting som hørte fortiden til, noe som var hadde «sin storhetstid» på 1800- og 1900-tallet, den dagen er det kanskje noen som innser at det var nettopp slik oppførsel som USA legger for dagen nå som drepte demokratiet: Man heier overfladisk når man føler for det, og man ignorerer det når man føler for det, og man tramper på det med patetiske unnskyldninger når man føler for det.
fredag 4. september 2009
Hitlers «irrelevans»
Etter andre verdenskrigen var det to holdninger som gikk igjen og som heldigvis utkonkurrerte ønsket om hevn: «dette må ikke skje igjen» og «dette må dere ikke glemme». Nå, et par mannsaldre etter kan vi snart trygt si at vi har har forbrutt oss mot begge.
Tross et takras av gode dokumentarbøker om både Hitler og krigen, har Hitler som historisk person blitt mytifisert. I et stadig mindre religiøst samfunn har han i populærkulturen overtatt djevelens tidligere plass som det ultimate onde, personifiseringen av alt som er hatefullt og galt. Dette er ikke noe forsvar for mannen, kun en observasjon av at han er i ferd med å bli mytisk og episk i den ondsinnetheten som omgir hans person.
Nazi-Tyskland har samtidig mistet enhver verdi som historisk eksempel for sammenliknende bruk i en diskusjon, fordi det ødelegger disksjonen. Konseptet har til og med fått sitt eget navn på nettet: «hitling» - det å ødelegge en debatt ved å avspore den ved å veve inn sammenlikninger med Hitler og nazister i argumentene. Historisk kunnskap om Nazi-Tyskland og hva som gikk galt blir «verdiløst», ikke fordi den mangler egenverdi, men fordi den har null bruksverdi i en diskusjon. Den tilfører diskusjonen en negativ energi, ikke fordi historisk kunnskap er unyttig eller dumt, men fordi den destruerer og avsporer debatten.
En beslektet argumentasjon går på at enhver sammenlikning mellom Hitler (eller Nazi-Tyskland) og noe som helst annet er umulig fordi Hitler er det ultimate onde, og en slik sammenligning mellom ham og noe annet er en ufarliggjøring av Hitler og følgelig en alminneliggjøring, ufarliggjøring og nedvurdering av Holocaust. Langs disse tankebanene er Hitler så historisk abnormalt og så absolutt spesielt, at det ikke finnes noen «halvveis» mellom Hitler og alt det andre som vi kan kalle normaliteten. Dermed er en hver sammenligning noe som trekker det totalt aparte over i den normale verden, dvs som alminneliggjør Nazi-Tyskland. Jeg er uenig i dette, for selv om Hitler og Nazi-Tyskland var ekstreme, er jeg redd de ikke var unikt spesielle. Selv om Hitler var en spesiell person, og tiden etter første verdenskrig var en spesiell situasjon, så snakker vi om mennesker av kjøtt og blod, og at noe liknende kan skje igjen er dessverre ingen umulighet. Hitler burde vært relevant, men vi har gitt ham en mytisk plass som dikterer at han er irrelevant som en advarsel og et motmiddel for at det skal gjenta seg.
For meg er problemet her at om fokuset er å lære for unngå å gjøre de samme feilene i fremtiden, kunne vi like gjerne glemme alt om Hitler og Nazi-Tyskland. Selv om det er mye å lære, er det ingen måte vi kan bruke lærdommen fremtidsrettet. Alle forsøk ender i drittslenging.
Hva så om det skulle skje igjen, det som de overlevende fra andre verdenskrig så innstendig bad oss om at «det må ikke få lov til å skje igjen»? Da er historisk kunnskap om forrige gang det skjedde - det som de overlevende så innstendig bad oss om «det må ikke glemmes» verdiløst, for det kan ikke brukes til å hindre at det skjer igjen. Dessverre.
La meg forsøke å mynte et nytt ord idag, og kalle dette for «hitlingsparadokset».
Tross et takras av gode dokumentarbøker om både Hitler og krigen, har Hitler som historisk person blitt mytifisert. I et stadig mindre religiøst samfunn har han i populærkulturen overtatt djevelens tidligere plass som det ultimate onde, personifiseringen av alt som er hatefullt og galt. Dette er ikke noe forsvar for mannen, kun en observasjon av at han er i ferd med å bli mytisk og episk i den ondsinnetheten som omgir hans person.
Nazi-Tyskland har samtidig mistet enhver verdi som historisk eksempel for sammenliknende bruk i en diskusjon, fordi det ødelegger disksjonen. Konseptet har til og med fått sitt eget navn på nettet: «hitling» - det å ødelegge en debatt ved å avspore den ved å veve inn sammenlikninger med Hitler og nazister i argumentene. Historisk kunnskap om Nazi-Tyskland og hva som gikk galt blir «verdiløst», ikke fordi den mangler egenverdi, men fordi den har null bruksverdi i en diskusjon. Den tilfører diskusjonen en negativ energi, ikke fordi historisk kunnskap er unyttig eller dumt, men fordi den destruerer og avsporer debatten.
En beslektet argumentasjon går på at enhver sammenlikning mellom Hitler (eller Nazi-Tyskland) og noe som helst annet er umulig fordi Hitler er det ultimate onde, og en slik sammenligning mellom ham og noe annet er en ufarliggjøring av Hitler og følgelig en alminneliggjøring, ufarliggjøring og nedvurdering av Holocaust. Langs disse tankebanene er Hitler så historisk abnormalt og så absolutt spesielt, at det ikke finnes noen «halvveis» mellom Hitler og alt det andre som vi kan kalle normaliteten. Dermed er en hver sammenligning noe som trekker det totalt aparte over i den normale verden, dvs som alminneliggjør Nazi-Tyskland. Jeg er uenig i dette, for selv om Hitler og Nazi-Tyskland var ekstreme, er jeg redd de ikke var unikt spesielle. Selv om Hitler var en spesiell person, og tiden etter første verdenskrig var en spesiell situasjon, så snakker vi om mennesker av kjøtt og blod, og at noe liknende kan skje igjen er dessverre ingen umulighet. Hitler burde vært relevant, men vi har gitt ham en mytisk plass som dikterer at han er irrelevant som en advarsel og et motmiddel for at det skal gjenta seg.
For meg er problemet her at om fokuset er å lære for unngå å gjøre de samme feilene i fremtiden, kunne vi like gjerne glemme alt om Hitler og Nazi-Tyskland. Selv om det er mye å lære, er det ingen måte vi kan bruke lærdommen fremtidsrettet. Alle forsøk ender i drittslenging.
Hva så om det skulle skje igjen, det som de overlevende fra andre verdenskrig så innstendig bad oss om at «det må ikke få lov til å skje igjen»? Da er historisk kunnskap om forrige gang det skjedde - det som de overlevende så innstendig bad oss om «det må ikke glemmes» verdiløst, for det kan ikke brukes til å hindre at det skjer igjen. Dessverre.
La meg forsøke å mynte et nytt ord idag, og kalle dette for «hitlingsparadokset».
Dyrevern eller dyremishandling?
Er ikke dette «dyrevernere»? Det virker like lite trolig (og her) at de ville forlenge og øke dyrs lidelser, som at pelsdyrfarmeren skulle ha noen interesse av å vanskjøtte dyrene i den grad det er blitt presentert.
Likevel, begge versjoner av historien kan ikke være korrekte samtidig, og begge sider kan nok tiltenkes å være partiske ... men historien gir meg vibber av at dyrevernerne her ikke har helt rent mel i posen. Jeg sitter med en magefølelse av at de har tippet fra ekte engasjement og indignasjon over til ekstremisme og en holdning om at målet-helliger-middelet.
Vi har sett det før, når små grupper isolerer seg og «tar av» fra all bakkekontakt idet de mister perspektiv og fokus på midler og mål. Vanligvis skaller de i første fase av de mer moderate og realistiske av medlemmene, og sitter igjen med en hard kjerne. I neste fase skapes det en alterntiv virkelighet internt i den kjernen, og det blir en de-mot-oss-stemning. I siste fase er alle fiender og alle midler er tillatt.
Jeg vet ikke hvor langt denne gruppa med dyrevernere er kommet, ja jeg vet vel egentlig ikke sikkert om det er tilfelle engang. Men om de har plukket opp alvorlig skadde dyr hos én oppdretter, forlenget deres lidelser og droppet dem hos andre oppdrettere for å skape en mediestorm ... om dette er korrekt, så er det temmelig langt kommet. Da har de allerede kravlet over noen moralske terskler og kommet til at det enkelte dyrets helbred ikke er fullt så viktig som å få stoppet pelsdyrnæringen, gjerne med løgn. Noen få rever må være martyrer for å få stoppet pelsdyrnæringen. Jeg ser en slags logikk i det, men det er en logikk jeg oftest finner i ideologier jeg ikke identifiserer meg med.
Jeg kjenner at jeg blir skikkelig, grundig sint over muligheten for at dette er juks, fordi jeg føler meg manipulert og løyet for. Jeg var sint da saken ramlet ut i mediene for en ukes tid siden, og da på dyrenes vegne. Men muligheten for at dette bare var et PR-jippo satt i scene av «dyrevernere», med dyrene som taperne - den muligheten gjør meg langt mer opprørt. Dog, la meg ta forbehold om at disse DNA-funnene blir tilbakevist, selv om det er lite sannsynlig.
Jeg vil tro at pelsdyrnæringen går saken skikkelig i sømmene, og jeg ser ikke bort fra at de finner ut hvor dyrene kommer fra - gitt at de kan ta DNA-prøver. Hvis det viser seg at de syke dyrene kommer fra kun én besetning, og kanskje ikke fra Norge, engang, så kommer saken til å treffe dyrevernerne som en bomerang. Da må pelsdyrmotstanderne gå i seg selv, og enten fisler bevegelsen ut for en lang periode hele ut eller så skaller de av alle bortsett fra en fanatisk kjerne, og neste fase blir desto mer ekstrem.
Jeg stusser på når vi får se det første drapet eller brannen, jeg tviler ikke på at det kommer.
Likevel, begge versjoner av historien kan ikke være korrekte samtidig, og begge sider kan nok tiltenkes å være partiske ... men historien gir meg vibber av at dyrevernerne her ikke har helt rent mel i posen. Jeg sitter med en magefølelse av at de har tippet fra ekte engasjement og indignasjon over til ekstremisme og en holdning om at målet-helliger-middelet.
Vi har sett det før, når små grupper isolerer seg og «tar av» fra all bakkekontakt idet de mister perspektiv og fokus på midler og mål. Vanligvis skaller de i første fase av de mer moderate og realistiske av medlemmene, og sitter igjen med en hard kjerne. I neste fase skapes det en alterntiv virkelighet internt i den kjernen, og det blir en de-mot-oss-stemning. I siste fase er alle fiender og alle midler er tillatt.
Jeg vet ikke hvor langt denne gruppa med dyrevernere er kommet, ja jeg vet vel egentlig ikke sikkert om det er tilfelle engang. Men om de har plukket opp alvorlig skadde dyr hos én oppdretter, forlenget deres lidelser og droppet dem hos andre oppdrettere for å skape en mediestorm ... om dette er korrekt, så er det temmelig langt kommet. Da har de allerede kravlet over noen moralske terskler og kommet til at det enkelte dyrets helbred ikke er fullt så viktig som å få stoppet pelsdyrnæringen, gjerne med løgn. Noen få rever må være martyrer for å få stoppet pelsdyrnæringen. Jeg ser en slags logikk i det, men det er en logikk jeg oftest finner i ideologier jeg ikke identifiserer meg med.
Jeg kjenner at jeg blir skikkelig, grundig sint over muligheten for at dette er juks, fordi jeg føler meg manipulert og løyet for. Jeg var sint da saken ramlet ut i mediene for en ukes tid siden, og da på dyrenes vegne. Men muligheten for at dette bare var et PR-jippo satt i scene av «dyrevernere», med dyrene som taperne - den muligheten gjør meg langt mer opprørt. Dog, la meg ta forbehold om at disse DNA-funnene blir tilbakevist, selv om det er lite sannsynlig.
Jeg vil tro at pelsdyrnæringen går saken skikkelig i sømmene, og jeg ser ikke bort fra at de finner ut hvor dyrene kommer fra - gitt at de kan ta DNA-prøver. Hvis det viser seg at de syke dyrene kommer fra kun én besetning, og kanskje ikke fra Norge, engang, så kommer saken til å treffe dyrevernerne som en bomerang. Da må pelsdyrmotstanderne gå i seg selv, og enten fisler bevegelsen ut for en lang periode hele ut eller så skaller de av alle bortsett fra en fanatisk kjerne, og neste fase blir desto mer ekstrem.
Jeg stusser på når vi får se det første drapet eller brannen, jeg tviler ikke på at det kommer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
