Hitlers «irrelevans»

Etter andre verdenskrigen var det to holdninger som gikk igjen og som heldigvis utkonkurrerte ønsket om hevn: «dette må ikke skje igjen» og «dette må dere ikke glemme». Nå, et par mannsaldre etter kan vi snart trygt si at vi har har forbrutt oss mot begge.

Tross et takras av gode dokumentarbøker om både Hitler og krigen, har Hitler som historisk person blitt mytifisert. I et stadig mindre religiøst samfunn har han i populærkulturen overtatt djevelens tidligere plass som det ultimate onde, personifiseringen av alt som er hatefullt og galt. Dette er ikke noe forsvar for mannen, kun en observasjon av at han er i ferd med å bli mytisk og episk i den ondsinnetheten som omgir hans person.

Nazi-Tyskland har samtidig mistet enhver verdi som historisk eksempel for sammenliknende bruk i en diskusjon, fordi det ødelegger disksjonen. Konseptet har til og med fått sitt eget navn på nettet: «hitling» - det å ødelegge en debatt ved å avspore den ved å veve inn sammenlikninger med Hitler og nazister i argumentene. Historisk kunnskap om Nazi-Tyskland og hva som gikk galt blir «verdiløst», ikke fordi den mangler egenverdi, men fordi den har null bruksverdi i en diskusjon. Den tilfører diskusjonen en negativ energi, ikke fordi historisk kunnskap er unyttig eller dumt, men fordi den destruerer og avsporer debatten.

En beslektet argumentasjon går på at enhver sammenlikning mellom Hitler (eller Nazi-Tyskland) og noe som helst annet er umulig fordi Hitler er det ultimate onde, og en slik sammenligning mellom ham og noe annet er en ufarliggjøring av Hitler og følgelig en alminneliggjøring, ufarliggjøring og nedvurdering av Holocaust. Langs disse tankebanene er Hitler så historisk abnormalt og så absolutt spesielt, at det ikke finnes noen «halvveis» mellom Hitler og alt det andre som vi kan kalle normaliteten. Dermed er en hver sammenligning noe som trekker det totalt aparte over i den normale verden, dvs som alminneliggjør Nazi-Tyskland. Jeg er uenig i dette, for selv om Hitler og Nazi-Tyskland var ekstreme, er jeg redd de ikke var unikt spesielle. Selv om Hitler var en spesiell person, og tiden etter første verdenskrig var en spesiell situasjon, så snakker vi om mennesker av kjøtt og blod, og at noe liknende kan skje igjen er dessverre ingen umulighet. Hitler burde vært relevant, men vi har gitt ham en mytisk plass som dikterer at han er irrelevant som en advarsel og et motmiddel for at det skal gjenta seg.

For meg er problemet her at om fokuset er å lære for unngå å gjøre de samme feilene i fremtiden, kunne vi like gjerne glemme alt om Hitler og Nazi-Tyskland. Selv om det er mye å lære, er det ingen måte vi kan bruke lærdommen fremtidsrettet. Alle forsøk ender i drittslenging.

Hva så om det skulle skje igjen, det som de overlevende fra andre verdenskrig så innstendig bad oss om at «det må ikke få lov til å skje igjen»? Da er historisk kunnskap om forrige gang det skjedde - det som de overlevende så innstendig bad oss om «det må ikke glemmes» verdiløst, for det kan ikke brukes til å hindre at det skjer igjen. Dessverre.

La meg forsøke å mynte et nytt ord idag, og kalle dette for «hitlingsparadokset».