PSTs tilbakevendende mareritt

Så er vi igang med Treholtsaken igjen - kort tid etter at den ble påstått å være lagt død for godt. Jeg har dessverre ikke fått tak i boka som har gjenstartet debatten denne gangen - kanskje i morgen - men utfra avisoppslag og pressemeldinger synes det som stridens eple fremdeles er pengebeviset.

Dersom påstandene er korrekte, så er det oppsiktsvekkende. Det er også noe som nasjonen Norge ikke kan leve med ... vi kan ikke leve med et PST - som har etterfulgt POT - som har begått dette uten at det er ryddet opp, og vi kan ikke leve med et rettsvesen som ikke er i stand til å fange opp dette som jo tross alt har vært fokusert så på over mange år.

Hvorvidt Treholt bedrev urent trav gjennom å drive sin egen private fredspolitikk er egentlig irrelevant. Dersom POT/PST grep til å konstruere beviser for å få ham dømt, så må det ryddes i organisasjonen - selv 25 år etter. Om vi skal være snille, kan vi håpe at man trodde man bare 'hjalp rettferdigheten litt' ved å fremskaffe de bevisene man ikke hadde men var overbevist hadde fantes. Det ville være utålelig. Om vi skal være litt mer kyniske og realistiske, så er det betimelig å undres på om ikke POT/PST lot seg bruke til å gå ærend for politiske partier eller for fremmede makter - om enn aldri så allierte med oss. Også dette ville være utålelig.

Det må også huskes at Treholt var andre akt i den store norske spiontrilogien etter krigen. Siste akt var Gunvor Galtung Haavik, og hun var den virkelige spionen man jaktet på hele tiden. Hun begynte å spionere på 50-tallet, ble først arrestert i 1994.

Første akt var Ingeborg Lygren, som etterfulgte Haavik som sekretær ved ambassaden i Moskva - og derved startet forvekslingen. Lygren endte opp som sekretær for Vilhelm Evang, sjefen for den militære etterretningen. Gitt det elendige forholdet og aggressive konkurransen som var mellom den sivile og den millitære etterretningen er det grunn til å undres på om ikke muligheten for å ta nettopp sjefssekretæren til konkurrenten for spionasje var en ekstra motiverende faktor for å presse på i denne saken. Lygren var uskyldig, noe den sivile etterretningen burde visst. Konsekvensen var en skittentøyvask uten like der begge sjefene måtte gå.

Som sagt var andre akt Treholtsaken. Kanskje var frykten for sterk for å lide et nytt smertelig nederlag pga inkompetanse, manglende politisk teft og klønete opptreden. Kanskje var det interne stridigheter i Arbeiderpartiet som gjennom samrøre trakk med etterretningtjenesten - med eller mot dens egen vilje. Uansett hva som skjedde på bakrommene, POT/PST hadde blinket ut Treholt, bitt til, og som en pitbull hadde de ikke tenkt å løsne på grepet.

Tredje akt var som nevnt Gunvor Galtung Haavik - en stille, grå mus av en sekretær. Og med den saken falt plutselig alle brikkene på plass. Ironisk nok var det også et antiklimaks. Haavik innrømmet alt, og døde en naturlig død i fengslet senere samme år uten at saken kom opp i retten.

Hva tenkte de om Treholtsaken da de endelig tok Haavik? Oops, kanskje han egentlig ikke spionerte allikevel, kanskje han faktisk bare drev et naivt, privat, politisk enmannsdiplomati? Treholt hadde irregulære kontakter med Sovjet, men var det spionasje? Om vi hadde trodd på Treholt og Lygren, ville vi kunnet fakke Haavik tidligere?

Treholt var blitt benådet halvannet år før Galtung ble fakket. Var det fordi man siktet seg inn på den virkelige spionen, og håpet at en benådning på et helsemessig grunnlag skulle legge Treholtsaken død og begravet i god tid til den dagen saken med Haavik eksploderte? Med sin mindre enn pottetette bevisførsel var Treholtsaken det marerittet som kom tilbake igjen og igjen og hjemsøkte PST.

Det er gjerne de uskyldige som aldri resignerer men fortvilt - og dessverre fåfengt - håper at rettferdigheten skal skje til slutt. Om det nå viser seg at Treholt enda et villspor i jakten på Gunvor Galtung Haavik, og om det viser seg at POT/PST brukte forfalskede beviser for å få ham dømt, da faller det enda et par brikker på plass. Og det vil forklare hvorfor bevisførselen med rette er et bomerangmareritt for PST.

Om bokas forfattere har rett, trenger vi å rydde i PST. Rett nok er det 25 år siden Treholtsaken. Men med all den publisitet som har fulgt med forsøkene på å gjenoppta dommen og med alle de lokk som er lagt på saken, så snakker vi i så fall om en omfattende, målbevisst, overlagt forfalskning og fortielse av sannheten ... helt opp til vår egen tid. Det er utenkelig at noe slikt ville være mulig uten at det kunne få lov til å gro i en grunnleggende ukultur innen PST.