Bankkrisa er over, nå står vår krise tilbake

Bankene ble reddet fra sin krise. Selv om banksjefene nå kan sove godt om natta i forvissning om at fallskjermene deres er trygge, så betyr ikke det at finanskrisa er over for oss andre. Fordi man kom i gang med redningstiltak så sent - de ble mekket sammen i løpet av noen timer forrige uke, til tross for at kritiske røster hadde påpekt systemets labilitet og sårbarhet i mer enn ett år - så har stemningen snudd, og alle er inneforstått med at det bærer mot resesjon.

De eneste som «slipper unna» er bankene. Om du har følelsen av å stå på dekket til Titanic og se den siste livbåten legge fra, fyllt med banksjefer og finansdirektører, så har du sannsynligvis oppfattet det helt riktig.

Bankene burde fått lov til å gå under - det ville gjøre krisa verre, javel, men den kommer okke som. Det som nå har skjedd, er at bankene overlever, og vi andre må betale dobbelt: både for vår egen private lånefest og for bankenes råtne lån til andre. Hvor ble det av provisjonene på de lånene? Hint: se skattelistene. Lånene våre forsvinner ikke, samtidig som vi må betale for bankene, og sjefene deres og eierne og alle de andre som slipper nesten skadesløst unna. Det vi trenger er regulering av finansmarkedet - det vil si, vi trengte det allerede på nitti-tallet - eller rettere sagt, dereguleringen på åtti-tallet (Husker du «Høyrebølgen»?) var på kursendring mot det finanshavariet vi nå opplever. La bankene gå konk, lånene er sannsynligvis det aller siste som forsvinner, skulle jeg tro. Eller bedre, la Staten kjøpe seg inn i eller overta de bankene som ikke klarer å styre sitt eget bo.

Enda bedre hadde det vært å nasjonalisere hele bank og forsikringsbransjen. Tross alt, dette er en nasjonal infrastruktur som ikke vi kan la finansakrobatene få lov til å leke seg med. Like lite som vi kunne leve med å privatisere veinettet, så hver millionær kunne skalte og valte med hver sin riksvei, like lite har vi råd til at den finansielle infrastrukturen i Norge er privatisert. Nasjonalisér!